Skal jeg godta det? Min egen tilværelse? Min egen måte å se livet på? Jeg er her – ja, alle er her, så lenge det varer. Når er det slutt? Når reiser vi fra denne planeten vi bor på? Jeg stiller mange spørsmål, der svarene henger i lufen. Noen får jeg tak i, mens andre er utenfor min rekkevidde. Det irriterer meg, blir nesten sint. Hvorfor når jeg ikke svarene, når jeg kan stille spørsmålene?

Men så tar fornuften meg igjen, hvis man kan kalle det fornuft; alt det som ikke kan besvares. Det blir en metafor, en annen atmosfære, i et univers langt der ute i uendeligheten. Men det samme spørsmålet dukker opp. Skal jeg godta det? Skal jeg godta at jeg sitter her og spiser meg mett, mens mennesker på den andre siden av jordkloden sulter? Skal jeg godta at militærjuntaen i Burma dreper fordi man tenker nye tanker?

Enkelt er det ikke. Kanskje jeg skal slutte å tenke? La svarene seile sin egen sjø, hive meg på den bølgen som kalles likegyldighet? Men hvis jeg tenker meg godt om, er det kanskje ikke verdt å drukne i likegyldighet og anger.