Dag blir til natt, og natt til dag. Slik går timene, som blir til dager, år. Det skapes en liten evighet vi ikke kan stoppe, selv om vi ville ha gjort det, når alt raser av gårde i en grusom hastighet. Før man vet ordet av det; ses livet utenfra – et fjernt minne. Alderen forteller at det ikke er så mange dager og netter igjen. Hvor mange? Ikke godt å si – heldigvis.

Så sittet man der, kanskje i parken midt i den store byen, på den faste benken, og føler at livet er i ferd med å forsvinne inn i uvissheten. Hva skjer i morgen, om ei uke, eller ti minutter om man vil?

Tiden stanser ikke, selv om et menneskeliv er ved veiens ende. Det er ikke bestandig like lett å godta. Verden er jo til for meg? Den er jo skapt for at jeg kunne bli den jeg er, ja, den jeg var? Men den går videre. Den tellet sekundene, minuttene, timene, og årene. Hvem teller dem når vi ikke lengre kan det? Det skal vi ikke tenke på – vi skal leve.