Månedlige arkiver: februar 2011

Dagens ende (del 1)

av i Historier | Legg igjen en kommentar

Dagen er over, og natten har tatt over, med sine lange skygger i måneskinnet. En kald vind kjennes. Den kommer fra øst, og lager raslelyder. Det er nok de tørre bladene i de store bøketrærne rett nedenfor den gamle steinkirken fra tusentallet. Isen har ikke forsvunnet enda, og ligger som ei tynn hinne på den smale grusveien som forsvinner inn i skogholtet.

Det høres skritt, og jeg snur meg mot lyden. Der kommer hun endelig. Jeg merker at angsten slipper taket. Hun ser på meg og smiler. Jeg venter på at hun skal si noe, men det gjør hun ikke. Hun kysser meg på kinnet, og gjør noe jeg ikke har forventet. Hun gir meg et brev, rygger noen meter, og forsvinner inn i natten, inn i skyggene. Jeg skal til å rope, men forstår at det ikke er noen vits i det.

Jeg husker så godt bilulykken. Hun hadde kysset meg ømt da alt svartnet. Nei, jeg vil ikke tenke på det. Jeg kjenner en fryktelig redsel, og musklene spenner seg. Det er ikke mulig.

Jakten på den tapte tid

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det er ikke så enkelt å godta at man er midt i uka. Mange later som om det er helg, og går mann av huse på onsdags kveld. Det er kvelden som kalles «lille lørdag». Det er ikke helg. Det får mange merke torsdags morgen, når arbeidet kaller. Hvorfor er det slik at uken er for lang, og helga for kort? Hva gjør tiden med oss?

Den er vanedannende. Vi er vant til at det skal være slik. Vant med at uka har flere dager enn helga, og at timene går raskere når man har fri. Resten av uka blir en liten evighet. Tankene går mot neste helg før den helga vi er inne i er over. Da er det kanskje ikke rart at uka blir lang og helga kort?

Er tid noe annet enn den var for hundre år siden, før Internett, datamaskinen, og mobiltelefonen så dagens lys? Da det tok mange dager å komme seg til Amerika med båt, fordi flyet knapt var oppfunnet? Det er lett å tenke seg det. Det er lett å svare enkelt på de spørsmålene. Tiden går uansett med samme hastighet. Det som er den store forskjellen er hvordan vi tolker tid og rom. Det moderne samfunnet raser av gårde i en utrolig hastighet. Mennesket blir kvalt av tiden, ja, det mister tidsbegrepet, på grunn av det som skal gjennomføres i en tilmålt periode.

Det moderne samfunnet har glemt hvordan tiden var før man målte den med en menneskeskapt måte å beregne de timene vi har til rådighet. Har vi kommet så langt at vi glemmer den naturlige tidssyklusen, hvor stress ikke eksisterer. Hvor alt bare «er». Hvor alt seiler sin egen sjø bokstavelig talt.

Skal vi innføre et utrykk: «På jakt etter den tapte tid». det er på tide å jakte på en tid vi har mistet, i en verden full av tidløshet. Full av tidsbegrensede handlinger hvor stress og mas settes i høysetet.

Livets oppskrift

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Nå kan de fleste av oss se lyst på livet. Dagene har blitt lengre, og det er ikke like mørkt å bevege seg opp fra senga om morgenen. Man kan ane at dagen er et faktum. Over halvparten av livet sover vi. Hvordan bruker vi de dagene vi har til rådighet? Ja, av fornuftige og ufornuftige handlinger? «Bruk fornuft» er det mange son sier. Hva er det? Hva våil det si å være fornuftig? Ar det slik andre ser på hvordan vi oppfører oss. Hvordan vi takler de oppgavene livet gir oss?

Det er lett å tenke på livet som en matoppskrift. Hvis vi gjør det sånn eller sånn, blir resultatet deretter. Noen skriver fasiten for oss, noen mener at enkelte ingredienser må unngås. Det strider mot den overbevisning de har. Dette er en metafor, men den sier oss at livets oppskrift ikke har noen fasit. Men noen mener at den oppskriften de har er best for seg selv og sine omgivelser.

Gjør de de selv? følger de sin egen oppskrift? Blander de livets ingredienser riktig? Dømme andre er ikke riktig, men det er vel lov å stille spørsmålet?

Søvnløs

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det blåser ute, og vinden uler. Jeg ligger og vrir meg, mens trommehinna vibrerer av lyden som kommer fra det stummende mørket utenfor soveromsvinduet. Det er som om søvnen er jaget bort av lydene, skremt ut av kroppen, og befinner seg én eller annen plass i huset. Sauene har jeg for lengst gitt opp, og Ole Lukkøye stakkar, han ga også opp for flere timer siden.

Jeg ser i taket, eller rettere sagt; jeg vet hvor det er, men ser det ikke. Det er stummende mørkt, og lydene forsterkes når synet ikke for gjort sitt. Jeg vrir meg til den ene siden, og etter noen sekunder til den andre. Det hjelper ikke. Pokker også. Hvorfor må det være slik? Jeg skal jo tidlig opp i morgen – eller rettere sagt i dag, og det kommer til å bli tungt. Jeg setter meg opp i sengen, ser på klokken som snart er tolv. Egentlig er det jo ikke så seint, men når man skal opp grytidlig, må kroppen ha sine timer for å være utvilt. Jeg frykter det verste.

Skal jeg stå opp og sette meg forran TV-en? Kanskje jeg blir trøtt av å se på en dårlig såpeserie? Faren er at jeg sovner, og våkner av at ryggen er på bristepunktet. Nei, jeg får vel ligge her å tenke på at jeg skal sovne, helt til kroppen gir opp.

Den røde døren

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Klokka ringer. Den forbannede klokken ringer. Den oppfører seg som et dyr. Det er ikke lenge siden jeg sovnet – ja, tenk; at det er lenge til jeg skal opp. Jeg kan ta meg god tid. Tenke på hva morgendagen vil bringe av opplevelser. Men slik er det ikke. De harde fakta er annerledes. Timene går raskere når man sover. Det føles i alle fall slik. Man sovner, og våkner sju timer senere, men det føles som om jeg ikke har sovet mer enn ti minutter. Søvnen lurer oss til å tro at fem timer er noen få minutter – en tidsmaskin i underbevisstheten.

Så kommer angsten. Hvor blir det av tiden? Hvor blir alt av? Mine forventninger om hendelser jeg vil skal skje – bli en realitet. Noe jeg har lengtet etter, noe som vil få meg til å føle meg lykkelig. Jeg våkner og ser i taket, og tenker på den røde døren, der mine største behov ligger. Mine største drømmer svever i det rommet bak den døren man ikke kan åpne.Hvor er nøkkelen? Hvor kan jeg finne kartet som viser nøkkelens skjulested?  Det er vanskelig å se klart når angsten drar meg inn i det rommet hvor alt er mørkt – der jeg ikke ser noe. Er det bare jeg som ser den? Ja, den røde døren som skiller seg ut fra de andre?

Er jeg alene? Er det ikke flere som ser den røde døren i sitt indre? De andre er åpne. men den døren som mine forhåpninger befinner seg er låst, og lengter etter å finne nøkkelen.

 

 

 

Angst

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Noen dager er verre enn andre. Det er faktisk de dagene vi husker best, men samtidig de vi vil glemmer hurtigst mulig. Dager som for lengst skulle ha vært kapitler i livet som forlengst skulle ha vært glemt. Men de blir ikke det. De hjemsøker oss stadig vekk når kroppen har funnet roen, og prøver å hvile noen timer, før man igjen skal stresse avgårde til de gjøremålene dagen krever av oss.

De dagene dukker opp når vi har tid til å tenke. Når mørket skaper en stillhet som gir næring til tankene. De tankene vi greier å kvele om dagen, men som kommer sigende med mørket. Roen forvandles til uro.

Hvorfor må det være slik? Hvorfor må man stå opp om morgenen trøtt og utslitt av underbevisstheten graving i trasige opplevelser? Når noen spør om man har sovet godt, og svaret som serveres ikke er sannheten, men en løgn for å skjule problemene?

Nei, livet er ikke enkelt, men det må leves. Tankene er der uansett. Hva skal man gjøre med dem? Godta at de er der.

Så går vi inn i en ny dag, der nye opplevelser lagres i minnet, og dukker opp når man minst venter det…

Noen trøtte ord

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Da er en helt vanlig søndag over, og mandagen har faktisk blitt en realitet. Søndager er en dag da alle tankene ser mot den nye uka som er i emning. Hva vil den bringe? Hvilke gleder og sorger bringer dagene med seg, før ei ny helg gjør sitt inntog i livene våre?

Vi må bare innse det. Mandagen er en helt vanlig dag, og man må komme i vanlig ukemodus, så kroppen tåler å stå opp i grålysningen, for å gjennomføre de oppgavene en vanlig hverdag.

Det er bare å godta det. Mandagen er en dag da alt starter på nytt igjen – ja, lengselen og forventningen om at neste helg blir mye bedre enn den som nettopp er historie. En helt vanlig søndag er over, og en helt vanlig mandag ligger forran oss.

Når mandagen er over er alt så meget bedre. Uka har begynt, kroppen har kommet seg etter helgas utsvevende liv. Man innser det hver mandags kveld Det er godt at denne dagen er over. Nå er det ikke lenge til helga. Det er en fiksjon, en trøst, og man må godta at det er lenge til de etterlengtede fridagene. De er etterlengtet rett etter at man er ferdig med dem.

Kanskje det er like greit å tenke: Hadde det ikke vært for helga, hadde det ikke vært noe å glede seg til. Det er ikke enkelt å tenke slik, men du verden så lett uka går. Det hadde blitt en fryd å våkne en tirsdags morgen å tenke: Ny dag, nye muligheter.

Mandagen har nettopp startet, og forfatteren tenker: Det er utrolig hvor trøtt han kan være, men selv da greier han å skrive dette.

En helt vanlig dag

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Så stiller man seg det vanlige spørsmålet: Hva skjer i dag? og ser på klokken, som har passert seks, og den kalde vintervinden kan høres ute i mørket. Det høres nesten ut som en introduksjon til en roman. Men det er ikke det. Det er virkeligheten. Den virkeligheten vi skal leve i dag, i nuet, de timene vi har til rådighet akkurat denne dagen.

Den trenger ikke å bli spesiell, men den må uansett oppleves, med sine gleder, sorger, skuffelser, og forventning. Det blir nok en helt vanlig dag, som alle de andre dagene, unntatt noen. Av trehundreogsekstifem dager skiller noen få små dager seg ut. Hvordan skal man takle det? Hvordan skal man greie å leve i all denne normaliteten? Det er bare å leve, og ikke forvente seg det store, men leve her og nå.

Enkelt?

Et B- menneskes dagbok

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Dagene går så utrolig raskt mot de mørke nettene. Før vi vet ordet av det, må man prøve å finne roen, så kroppen får den nødvendige roen. Det er ikke bestandig så enkelt, når alle de tankene man har samlet på en hel dag, kommer snikende inn i det dunkle lyset fra nattbordlampen.

Alt det man ikke fikk tenkt på i løpet av dagen må bearbeides. Hvorfor må det være slik? Hvorfor kan ikke tankene komme når vi allikevel er våken? Det er jo så idiotisk at man skal ligge halve natten å vente på at tankene skal forsvinne, og at kroppen kan få den velfortjente hvilen den trenger.

Så ligger vi i den varme senga og vrir oss, ser ut i det mørke rommet, mens håpløsheten brer seg i bevisstheten. Neste dags oppgaver kommer faretruende nært før søvnen får overtaket. Våkner av den tragiske ringingen fra vekkeklokka, og føler at man ikke har sovet i mer enn noen minutter.

Dagens harde realiteter er et faktum, selv om kroppen godt kunne ha sovet i en liten evighet. Men det får den ikke, og tynes til det ytterste for å finne viljen til å bevege seg ut av den varme dyna. Det skulle ikke ha vært lov til å gjennomgå slike traumatiske opplevelser.

En søvnig morgen

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

En ny dag med nye muligheter sier et utrykk så fint. Hvem var det egentlig som fant opp det uttrykket? Det må være en person med en optimisme som de fleste av oss skulle hatt en tidlig tirsdags morgen, når en sur østavind gjør de to minusgradene enda surere. Det må være en person som bodde på sydligere breddegrader, og hadde en økonomi han ikke trengte å bekymre seg over.

For det måtte jo være en hann. Hunnene hadde jo alle bekymringene å ta seg av, der de vartet opp sine respektive mannlige samlivspartnere, og gjorde livet godt å leve. Da er det ikke vanskelig å lene seg tilbake i stolen å mumle til sett selv; at livet er kanskje ikke så verst.

Men dagen er er her, og man må jo tross alt gjøre det beste ut av det, selv om den bare er halv åtte en vanlig morgenen, og den sure vinden gjør den enda kaldere. Har jeg nevnt det før? Man kan jo si at det er en fordel med å stå der i vinden, og bussen er fem minutter forsinket. Man våkner. Det er da ikke det verste. Jeg må også nevne at jeg ser dagen sige inn fra øst. Det minner meg på at vi er i midten av februar.

Kanskje jeg skal nevne én ting til? Men hva det skal være har jeg glemt – nei nå kom jeg på det: At jeg kan skrive dette så tidlig; er et lite under. Så er bussen snart framme, og de minuttene jeg egentlig skulle ha slumret litt er forbi. En ny dag med nye muligheter er et faktum.