Når man våkner på søndagen, får de fleste en følelse av at dagene går så alt for fort. Det er jo ikke lenge siden vi gikk inn i et nytt år, med nye opplevelser og muligheter.

Man blir så optimistisk når et helt år ligger der og venter. Det er jo lov å tro at det nye året blir bedre enn det forrige, selv om det kanskje ikke blir slik. At troen er der; gjør sitt. Så går dagene. Vinter blir vår, vår blir sommer, sommer blir høst, og så er det vinter igjen. Ringen er sluttet – alt starter på nytt.

Men vinteren er så uendelig lang. Lengre enn de andre årstidene til sammen. Det føles i alle fall slik. Da er det kanskje like greit å ta én dag av gangen, selv om det ikke er like greit bestandig. Dagen i dag må oppleves før man kan oppleve den neste.