En ny dag med nye muligheter sier et utrykk så fint. Hvem var det egentlig som fant opp det uttrykket? Det må være en person med en optimisme som de fleste av oss skulle hatt en tidlig tirsdags morgen, når en sur østavind gjør de to minusgradene enda surere. Det må være en person som bodde på sydligere breddegrader, og hadde en økonomi han ikke trengte å bekymre seg over.

For det måtte jo være en hann. Hunnene hadde jo alle bekymringene å ta seg av, der de vartet opp sine respektive mannlige samlivspartnere, og gjorde livet godt å leve. Da er det ikke vanskelig å lene seg tilbake i stolen å mumle til sett selv; at livet er kanskje ikke så verst.

Men dagen er er her, og man må jo tross alt gjøre det beste ut av det, selv om den bare er halv åtte en vanlig morgenen, og den sure vinden gjør den enda kaldere. Har jeg nevnt det før? Man kan jo si at det er en fordel med å stå der i vinden, og bussen er fem minutter forsinket. Man våkner. Det er da ikke det verste. Jeg må også nevne at jeg ser dagen sige inn fra øst. Det minner meg på at vi er i midten av februar.

Kanskje jeg skal nevne én ting til? Men hva det skal være har jeg glemt – nei nå kom jeg på det: At jeg kan skrive dette så tidlig; er et lite under. Så er bussen snart framme, og de minuttene jeg egentlig skulle ha slumret litt er forbi. En ny dag med nye muligheter er et faktum.