Så stiller man seg det vanlige spørsmålet: Hva skjer i dag? og ser på klokken, som har passert seks, og den kalde vintervinden kan høres ute i mørket. Det høres nesten ut som en introduksjon til en roman. Men det er ikke det. Det er virkeligheten. Den virkeligheten vi skal leve i dag, i nuet, de timene vi har til rådighet akkurat denne dagen.

Den trenger ikke å bli spesiell, men den må uansett oppleves, med sine gleder, sorger, skuffelser, og forventning. Det blir nok en helt vanlig dag, som alle de andre dagene, unntatt noen. Av trehundreogsekstifem dager skiller noen få små dager seg ut. Hvordan skal man takle det? Hvordan skal man greie å leve i all denne normaliteten? Det er bare å leve, og ikke forvente seg det store, men leve her og nå.

Enkelt?

Dagene går så utrolig raskt mot de mørke nettene. Før vi vet ordet av det, må man prøve å finne roen, så kroppen får den nødvendige roen. Det er ikke bestandig så enkelt, når alle de tankene man har samlet på en hel dag, kommer snikende inn i det dunkle lyset fra nattbordlampen.

Alt det man ikke fikk tenkt på i løpet av dagen må bearbeides. Hvorfor må det være slik? Hvorfor kan ikke tankene komme når vi allikevel er våken? Det er jo så idiotisk at man skal ligge halve natten å vente på at tankene skal forsvinne, og at kroppen kan få den velfortjente hvilen den trenger.

Så ligger vi i den varme senga og vrir oss, ser ut i det mørke rommet, mens håpløsheten brer seg i bevisstheten. Neste dags oppgaver kommer faretruende nært før søvnen får overtaket. Våkner av den tragiske ringingen fra vekkeklokka, og føler at man ikke har sovet i mer enn noen minutter.

Dagens harde realiteter er et faktum, selv om kroppen godt kunne ha sovet i en liten evighet. Men det får den ikke, og tynes til det ytterste for å finne viljen til å bevege seg ut av den varme dyna. Det skulle ikke ha vært lov til å gjennomgå slike traumatiske opplevelser.