Så stiller man seg det vanlige spørsmålet: Hva skjer i dag? og ser på klokken, som har passert seks, og den kalde vintervinden kan høres ute i mørket. Det høres nesten ut som en introduksjon til en roman. Men det er ikke det. Det er virkeligheten. Den virkeligheten vi skal leve i dag, i nuet, de timene vi har til rådighet akkurat denne dagen.

Den trenger ikke å bli spesiell, men den må uansett oppleves, med sine gleder, sorger, skuffelser, og forventning. Det blir nok en helt vanlig dag, som alle de andre dagene, unntatt noen. Av trehundreogsekstifem dager skiller noen få små dager seg ut. Hvordan skal man takle det? Hvordan skal man greie å leve i all denne normaliteten? Det er bare å leve, og ikke forvente seg det store, men leve her og nå.

Enkelt?