Dagene går så utrolig raskt mot de mørke nettene. Før vi vet ordet av det, må man prøve å finne roen, så kroppen får den nødvendige roen. Det er ikke bestandig så enkelt, når alle de tankene man har samlet på en hel dag, kommer snikende inn i det dunkle lyset fra nattbordlampen.

Alt det man ikke fikk tenkt på i løpet av dagen må bearbeides. Hvorfor må det være slik? Hvorfor kan ikke tankene komme når vi allikevel er våken? Det er jo så idiotisk at man skal ligge halve natten å vente på at tankene skal forsvinne, og at kroppen kan få den velfortjente hvilen den trenger.

Så ligger vi i den varme senga og vrir oss, ser ut i det mørke rommet, mens håpløsheten brer seg i bevisstheten. Neste dags oppgaver kommer faretruende nært før søvnen får overtaket. Våkner av den tragiske ringingen fra vekkeklokka, og føler at man ikke har sovet i mer enn noen minutter.

Dagens harde realiteter er et faktum, selv om kroppen godt kunne ha sovet i en liten evighet. Men det får den ikke, og tynes til det ytterste for å finne viljen til å bevege seg ut av den varme dyna. Det skulle ikke ha vært lov til å gjennomgå slike traumatiske opplevelser.