Noen dager er verre enn andre. Det er faktisk de dagene vi husker best, men samtidig de vi vil glemmer hurtigst mulig. Dager som for lengst skulle ha vært kapitler i livet som forlengst skulle ha vært glemt. Men de blir ikke det. De hjemsøker oss stadig vekk når kroppen har funnet roen, og prøver å hvile noen timer, før man igjen skal stresse avgårde til de gjøremålene dagen krever av oss.

De dagene dukker opp når vi har tid til å tenke. Når mørket skaper en stillhet som gir næring til tankene. De tankene vi greier å kvele om dagen, men som kommer sigende med mørket. Roen forvandles til uro.

Hvorfor må det være slik? Hvorfor må man stå opp om morgenen trøtt og utslitt av underbevisstheten graving i trasige opplevelser? Når noen spør om man har sovet godt, og svaret som serveres ikke er sannheten, men en løgn for å skjule problemene?

Nei, livet er ikke enkelt, men det må leves. Tankene er der uansett. Hva skal man gjøre med dem? Godta at de er der.

Så går vi inn i en ny dag, der nye opplevelser lagres i minnet, og dukker opp når man minst venter det…

Da er en helt vanlig søndag over, og mandagen har faktisk blitt en realitet. Søndager er en dag da alle tankene ser mot den nye uka som er i emning. Hva vil den bringe? Hvilke gleder og sorger bringer dagene med seg, før ei ny helg gjør sitt inntog i livene våre?

Vi må bare innse det. Mandagen er en helt vanlig dag, og man må komme i vanlig ukemodus, så kroppen tåler å stå opp i grålysningen, for å gjennomføre de oppgavene en vanlig hverdag.

Det er bare å godta det. Mandagen er en dag da alt starter på nytt igjen – ja, lengselen og forventningen om at neste helg blir mye bedre enn den som nettopp er historie. En helt vanlig søndag er over, og en helt vanlig mandag ligger forran oss.

Når mandagen er over er alt så meget bedre. Uka har begynt, kroppen har kommet seg etter helgas utsvevende liv. Man innser det hver mandags kveld Det er godt at denne dagen er over. Nå er det ikke lenge til helga. Det er en fiksjon, en trøst, og man må godta at det er lenge til de etterlengtede fridagene. De er etterlengtet rett etter at man er ferdig med dem.

Kanskje det er like greit å tenke: Hadde det ikke vært for helga, hadde det ikke vært noe å glede seg til. Det er ikke enkelt å tenke slik, men du verden så lett uka går. Det hadde blitt en fryd å våkne en tirsdags morgen å tenke: Ny dag, nye muligheter.

Mandagen har nettopp startet, og forfatteren tenker: Det er utrolig hvor trøtt han kan være, men selv da greier han å skrive dette.