Daglige arkiver: 22. februar 2011

Søvnløs

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Det blåser ute, og vinden uler. Jeg ligger og vrir meg, mens trommehinna vibrerer av lyden som kommer fra det stummende mørket utenfor soveromsvinduet. Det er som om søvnen er jaget bort av lydene, skremt ut av kroppen, og befinner seg én eller annen plass i huset. Sauene har jeg for lengst gitt opp, og Ole Lukkøye stakkar, han ga også opp for flere timer siden.

Jeg ser i taket, eller rettere sagt; jeg vet hvor det er, men ser det ikke. Det er stummende mørkt, og lydene forsterkes når synet ikke for gjort sitt. Jeg vrir meg til den ene siden, og etter noen sekunder til den andre. Det hjelper ikke. Pokker også. Hvorfor må det være slik? Jeg skal jo tidlig opp i morgen – eller rettere sagt i dag, og det kommer til å bli tungt. Jeg setter meg opp i sengen, ser på klokken som snart er tolv. Egentlig er det jo ikke så seint, men når man skal opp grytidlig, må kroppen ha sine timer for å være utvilt. Jeg frykter det verste.

Skal jeg stå opp og sette meg forran TV-en? Kanskje jeg blir trøtt av å se på en dårlig såpeserie? Faren er at jeg sovner, og våkner av at ryggen er på bristepunktet. Nei, jeg får vel ligge her å tenke på at jeg skal sovne, helt til kroppen gir opp.

Den røde døren

av i Betrakninger | Legg igjen en kommentar

Klokka ringer. Den forbannede klokken ringer. Den oppfører seg som et dyr. Det er ikke lenge siden jeg sovnet – ja, tenk; at det er lenge til jeg skal opp. Jeg kan ta meg god tid. Tenke på hva morgendagen vil bringe av opplevelser. Men slik er det ikke. De harde fakta er annerledes. Timene går raskere når man sover. Det føles i alle fall slik. Man sovner, og våkner sju timer senere, men det føles som om jeg ikke har sovet mer enn ti minutter. Søvnen lurer oss til å tro at fem timer er noen få minutter – en tidsmaskin i underbevisstheten.

Så kommer angsten. Hvor blir det av tiden? Hvor blir alt av? Mine forventninger om hendelser jeg vil skal skje – bli en realitet. Noe jeg har lengtet etter, noe som vil få meg til å føle meg lykkelig. Jeg våkner og ser i taket, og tenker på den røde døren, der mine største behov ligger. Mine største drømmer svever i det rommet bak den døren man ikke kan åpne.Hvor er nøkkelen? Hvor kan jeg finne kartet som viser nøkkelens skjulested?  Det er vanskelig å se klart når angsten drar meg inn i det rommet hvor alt er mørkt – der jeg ikke ser noe. Er det bare jeg som ser den? Ja, den røde døren som skiller seg ut fra de andre?

Er jeg alene? Er det ikke flere som ser den røde døren i sitt indre? De andre er åpne. men den døren som mine forhåpninger befinner seg er låst, og lengter etter å finne nøkkelen.