Det blåser ute, og vinden uler. Jeg ligger og vrir meg, mens trommehinna vibrerer av lyden som kommer fra det stummende mørket utenfor soveromsvinduet. Det er som om søvnen er jaget bort av lydene, skremt ut av kroppen, og befinner seg én eller annen plass i huset. Sauene har jeg for lengst gitt opp, og Ole Lukkøye stakkar, han ga også opp for flere timer siden.

Jeg ser i taket, eller rettere sagt; jeg vet hvor det er, men ser det ikke. Det er stummende mørkt, og lydene forsterkes når synet ikke for gjort sitt. Jeg vrir meg til den ene siden, og etter noen sekunder til den andre. Det hjelper ikke. Pokker også. Hvorfor må det være slik? Jeg skal jo tidlig opp i morgen – eller rettere sagt i dag, og det kommer til å bli tungt. Jeg setter meg opp i sengen, ser på klokken som snart er tolv. Egentlig er det jo ikke så seint, men når man skal opp grytidlig, må kroppen ha sine timer for å være utvilt. Jeg frykter det verste.

Skal jeg stå opp og sette meg forran TV-en? Kanskje jeg blir trøtt av å se på en dårlig såpeserie? Faren er at jeg sovner, og våkner av at ryggen er på bristepunktet. Nei, jeg får vel ligge her å tenke på at jeg skal sovne, helt til kroppen gir opp.