Det er ikke så enkelt å godta at man er midt i uka. Mange later som om det er helg, og går mann av huse på onsdags kveld. Det er kvelden som kalles «lille lørdag». Det er ikke helg. Det får mange merke torsdags morgen, når arbeidet kaller. Hvorfor er det slik at uken er for lang, og helga for kort? Hva gjør tiden med oss?

Den er vanedannende. Vi er vant til at det skal være slik. Vant med at uka har flere dager enn helga, og at timene går raskere når man har fri. Resten av uka blir en liten evighet. Tankene går mot neste helg før den helga vi er inne i er over. Da er det kanskje ikke rart at uka blir lang og helga kort?

Er tid noe annet enn den var for hundre år siden, før Internett, datamaskinen, og mobiltelefonen så dagens lys? Da det tok mange dager å komme seg til Amerika med båt, fordi flyet knapt var oppfunnet? Det er lett å tenke seg det. Det er lett å svare enkelt på de spørsmålene. Tiden går uansett med samme hastighet. Det som er den store forskjellen er hvordan vi tolker tid og rom. Det moderne samfunnet raser av gårde i en utrolig hastighet. Mennesket blir kvalt av tiden, ja, det mister tidsbegrepet, på grunn av det som skal gjennomføres i en tilmålt periode.

Det moderne samfunnet har glemt hvordan tiden var før man målte den med en menneskeskapt måte å beregne de timene vi har til rådighet. Har vi kommet så langt at vi glemmer den naturlige tidssyklusen, hvor stress ikke eksisterer. Hvor alt bare «er». Hvor alt seiler sin egen sjø bokstavelig talt.

Skal vi innføre et utrykk: «På jakt etter den tapte tid». det er på tide å jakte på en tid vi har mistet, i en verden full av tidløshet. Full av tidsbegrensede handlinger hvor stress og mas settes i høysetet.