Dagen er over, og natten har tatt over, med sine lange skygger i måneskinnet. En kald vind kjennes. Den kommer fra øst, og lager raslelyder. Det er nok de tørre bladene i de store bøketrærne rett nedenfor den gamle steinkirken fra tusentallet. Isen har ikke forsvunnet enda, og ligger som ei tynn hinne på den smale grusveien som forsvinner inn i skogholtet.

Det høres skritt, og jeg snur meg mot lyden. Der kommer hun endelig. Jeg merker at angsten slipper taket. Hun ser på meg og smiler. Jeg venter på at hun skal si noe, men det gjør hun ikke. Hun kysser meg på kinnet, og gjør noe jeg ikke har forventet. Hun gir meg et brev, rygger noen meter, og forsvinner inn i natten, inn i skyggene. Jeg skal til å rope, men forstår at det ikke er noen vits i det.

Jeg husker så godt bilulykken. Hun hadde kysset meg ømt da alt svartnet. Nei, jeg vil ikke tenke på det. Jeg kjenner en fryktelig redsel, og musklene spenner seg. Det er ikke mulig.