Noen dager er man helt blank. Hjernen fungerer ikke, timene snirkler seg av gårde, og dagen virker mye lengre enn dagen før. Som regel starter det når man slår opp øynene. Tanken på å bevege seg, yte noe, gjøre dagen meningsfull, er som en ørken med mange mil til nærmeste oase.

Gir opp før man i det hele tatt har begynt. Men selv på slike dager fins det mening. Man skal ha dem, og merke at ingen er like. De skal heller ikke være like meningsfulle, kreative, og sprudlende. De skal være slik for at de dagene som er kreative og meningsfulle skal legges merke til. Hvis alle dager hadde vært like ville vi ikke merket dem, og rast forbi.

Livet har mange utfordringer. Kjedsomhet er en tilværelse det er vanskelig å takle. Alt skal gå så fort. Dagene skal være stappfulle av utfordringer. Vi higer etter å bli mette av inntrykk, fulle av lyder fra det moderne samfunnet. Vi komprimerer den verdenen vi lever, slik at alt blir tilgjengelig, og beveger seg i en rasende fart. Glemmer alt det rolige, slik at kroppen blir sliten av alt jaget.

Hvor er roen? Det å gjøre ingenting, men fundere på spørsmål man ellers ikke har tid til å tenke? Som er stengt inn i et lite rom kalt «undring»? Har de dagene blitt luksus?

Av og til kommer dagene sigende, og legger alt til rette, men vi takler dem ikke. Vi har glemt tanken på at vår verden består av en befriende stillhet.

Sikten er lik null, og verden ligger der usynlig bak den tykke tåka. Egentlig skulle det ha vært vår, men den er utsatt på ubestemt tid. Snøen er råtten selv om det har kommet litt nysnø i løpet av natten. Den forsvinner. Fuktigheten ligger som ei hinne på asfalten, og gjør bilkjøring til en utfordring. Man må i alle fall ta det med ro.

Hvor er egentlig våren? Kommer den når vi minst venter det? Når vi har gitt opp tanken på den? Det er egentlig utenkelig at den kommer – i alle fall virker det slik. Det gjør det hvert år.

Hvis man tenker seg om; er det vanlig prosedyre å bli skuffet. Forventningen kveler fornuften. Alle vet jo at våren kommer. Noen år er den her når vi minst venter det, mens andre år strekker det ut i langdrag.

Skientusiaster har i alle fall lykkelige dager, der de raser gjennom skogene, og har glemt at det faktisk er vår. Rosene skulle ha vært klipt, og plommetreet stusset før sevja har nådd toppen. Men hvem tenker på det under slike forhold?

Det er bare å gå i dvale igjen – innse at denne dagen er det snø, tåke, og null grader. Man må jo gjøre det beste ut av det. Trekke pusten, stå opp, se ut av vinduet, smøre matpakken, og gjøre seg klar til en ny dag. Eller gjøre seg klar for å møte natten iført pysjamasen, med den tanken på at man må grave frem bilen klokken seks om morgene. Vi klager ikke, men konkluderer med at virkeligheten er slik.

God morgen, eller god kveld om man vil.

Skuffet? ja, det kan man si. Hva skjedde? Jo, et sanseinntrykk som fikk humøret til å gå over til akutt motløshet. Det var i morges det skjedde, når jeg dro fra soveromsgardinene. Det snødde og temperaturmåleren viste én minus. Jeg myste ut og mistet det snevet av humør jeg bruker å ha klokken seks om morgenen.

Jeg måtte innse det: Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Ingenting. Sånn sto jeg noen noen sekunder, men hverdagen tok meg igjen, og de vanlige prosedyrene skulle gjennomføres. Det ble en kamp for å møte det som ikke lignet vårvær.

Hvorfor lærer jeg ikke? Hvorfor kan jeg ikke innse at jeg bor i Norge? Alle de spørsmålene som dukker opp i slike situasjoner. Den romantiske tolkningen av vårt hardbarkede klima må bokstaveligtalt legges på is.

Så var det bare å stupe ut i det. Møte den harde virkelighet. Bevege seg ut, bort fra den lune sengen, bort fra varmen og ut i vinterkulda med begge beina.

Nå står jeg her, og ser snøbygene sige inn fjorden. Det ser ut som en vegg som beveger seg – sluker alt i dens vei. Legger alt som har med våren å gjøre i ruiner. Veggen treffer med full kraft, og snøen laver ned.

Jeg har lært noe nytt, noe viktig, noe jeg glemmer om noen dager: Jeg skal aldri håpe for mye. Aldri forberede meg på at våren er her over natta, selv om det tross alt går an. Heldigvis.

Dagen går uansett, og været får bli som det blir. Metrologen kan ikke gjøre annet enn å innformere om at det kommer mer fra de grå skyene, som blir presset innover land av de kraftige lavtrykkene fra vest. Vi må bare svelge de harde fakta, se det positive i tilværelsen – selv om vi må avlyse dekkskiftet på bilen, og at snøspaden blir sysselsatt enda noen dager.

Det gjør da ingenting. Vi bor da i et fritt land, uten alt for mange naturkatastrofer og kriger. Vi er heldige som kan leve i et land der infrastrukturen tross alt er bra, selv om noen veier skulle ha vært oppgradert. Se på andre plasser i verden, der infrastrukturen er helt ødelagt av naturens vrede.

Jorden er i konstant bevegelse. Kontinentalplatene beveger seg enten vi vil det eller ikke. Verden forandres hele tiden. Ingenting står stille. Vi må bare godta det, respektere det, og innrømme at vi har lite å stille opp med.

Det vi kan gjøre; er å legge oss litt tidligere om kvelden, så vi ikke blir så forbasket trøtt om morgenen.

Alt blir kunstig. Primærkodene svirrer i vårt univers, og forer oss med digitale inntrykk. Koder vi ikke kan forstå, men som omdannes til bilder, tekst, og lyd. Vi blir foret med en verden som beveger seg med lysets hastighet – ender i våre personlige datamaskiner. Informasjonen fra millioner servere legger ut alt som skjer på våre dataskjermene.

Vi tenker ikke over det, men alt man sender når tastene på tastaturet trykkes ned, blir omdannet til siffer. Ord og bilder får en rekke tall. Nuller og ett-tall sendes ut i den store verden. De analoge signalene fra hjernen blir digitalisert. Vi suges inn i en kunstig verden. De sosiale nettverkene omgjør vår dialog med andre til det digitale språket bare prosessorer forstår.

Øyne og ører utspiller sin rolle. De blir handlingslammet. Menneskets språk blir uforståelig når det svirrer mellom himmel og jord, i et parallelt univers vi knapt fatter størrelsen av.

Det er enormt. Enorme mengder informasjon må oversettes. Vi blir bunnet til maskiner, til tolker som taler til oss med en kunstig stemme. En monoton stemme uten stemmebånd. En stemme uten følelser. Vi må tolke tonefallet. Vi må bruke et språk som forteller oss hvilken sinnsstemning vi er i. Følelsene må oversettes fra språket vi ikke forstår.

Må det være slik? Forsvinner den analoge dialogen? Blir vi til slutt sugd inn i det kustige universet der det analoge ikke eksisterer?

Filmen ”Tron” viser oss hva som kan skje når den digitale verdenen tar overhånd. Når mennesker blir sugd inn i en verden fritt for organisk materiale. Der det aldri regner, der solen aldri skinner, bare kunstig lys minner oss om at det finnes en sol som har eksistert i milliarder av år. Ingen forstår det, men aner at den reisen inn i binærkodene ikke er langt unna.

Er det så viktig at alt går som man har planlagt? At man lager seg en fasit på hvordan dagene blir innholdsrike, oppbyggelige, spennende, og meningsfulle? At man gjør det som omgivelsene krever for å bli lagt merke til?

Det er drømmen om å vise seg utad, å utføre handlinger som alle i de sosiale sirklene rundt krever. Livet blir en kamp for å finne den perfekte tilværelsen. Media skaper en forventning. Reklamen spyr ut kunstige håp om at livet skal bli enklere å leve, hvis man kjøper seg det handelsstanden har funnet ut at man må ha for at livet skal bli en lek.

Det blir et kappløp mot en lykke som koster penger, og kjøper seg en tilværelse man tror hjelper for å nå langt, og de drømmene man har planlagt skal gå i oppfyllelse. Så kommer det stor tilbakeslaget. Den investeringen i det materielle gjør det vondt verre.
De tenkte drømmene som i utgangspunktet er gjennomførbare, blir knust av bekymringer, gjeld, og det som følger med i kjølvannet.

Så kommer angeren. Det som er gjort er gjort, og man må prøve å gjøre det godt igjen. Prøve å rette på de feilene som er gjort. Hvordan gjennomføre det når livet har rast sammen som et korthus, og alt slår tilbake med dobbel virkning? Hver dag blir en kamp for å overleve. Drømmene er knust – alt må bygges opp igjen. Respekten for seg selv, og tanken på at ingenting blir som før må godtas.

Det blir som å starte på nytt, ja, bli født på nytt i en ny tankeverden, der planleggingen av sitt eget liv får en annen mening. Lykken er ikke hva vi har eller får, men hvordan vi får gjennomført de drømmene som legges til rette for oss.