En tanke
løftes mot himmelen
og håpet
reiser til et land
hvor drømmene fødes
Forventningens slott
kan ses
i horisontens lys
og drømmens port
er åpen
Daglige arkiver: 8. mars 2011
8. mars
Våren har faktisk fått et lite overtak, og vårtegnene står i kø. Alt i naturen forbereder seg på en ny årstid. Tankegangen til oss mennesker får en ny dimensjon. Dagene blir lengre, og det er lettere å komme seg ut av senga. I det hele tatt; livet er mye lettere å leve. Man våkner fra vinterdvalen.
Det føles som om man har sovet hele vinteren, slår opp øynene, ser seg rundt, og konkluderer med at nå starter livet på nytt.
Tankene blir mer kreativ. Man finner ut at livet begynner nå, og glemmer de mørke dagene. Sletter dem fra hukommelsen. Prøver å utradere de negative tankene, i takt med en døgnrytme som passer de lange lyse dagene. Kvinnedagen i seg selv er jo et vårtegn.
En vårlig dagbok
Det skader ikke at dagene blir litt lengre, og at man slipper å kjenne B-mennesket dra kroppen mot puta. Det holder meg i alle fall ikke så hardt lengre, slik som på mørkeste vinteren.
I sjutiden lysner det av dag, og man ser solen stå opp i øst. Da er det ikke så vanskelig å forstå at det faktisk er en ny dag på gang. Jeg jager bort restene av søvnen med morgenkaffen. Finner ut at det faktisk ikke er så verst å stå opp – utrolig nok. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det er nok våren, den etterlengtede våren som virker inn.
Jeg får ikke sagt det enklere: Lyset har kommet tilbake. Det er som et nyskrevet dikt om våren. Det er som en sang, der komponisten sitter ved bekken blir inspirert av smeltevannet som synger sin sang, på ferden mot havet.
Det kunne sikkert ha vært verre. Tenk om vinteren ombestemmer seg? Tenk om vi må slite med den hersens snøen noen måneder til? At den globale oppvarmingen sender oss mot ei ny istid på rekordtid?
Det er nok helt usansynelig, men det er ikke helt umulig at vi får noen dager til med vinter. Da er det bare én ting å si: Carpe Diem!
Dagens ende (del 2)
«Mørket skjuler alt det onde. I noen timer er det natten som hersker – helt til de første solstrålene avdekker nattens gjerninger». Jeg tenker på den setningen og setter meg på benken ved siden av graven. Jeg hadde sett et glimt av henne, men kan ikke forstå det. Jeg tror ikke på sånt. Forstanden driver meg til vannvidd.
Mørket skjuler mye, men ikke tankene, og den knugende lengselen – lengselen etter å elske noen. Jeg har sett henne, og følt leppene hennes mot kinnet mitt. Jeg kjente det. Nei, det går ikke an. Det er underbevisstheten som driver ap med meg.
Jeg ser mot skogholtet, men ser ingen trær i mørket. Mørket skjuler alt, men ikke lengselen etter noe jeg kunne ha gjort annerledes. Hun er død. Drept i den tragiske bilulykken for noen måneder siden. Her ligger hun, og jeg skal aldri få møte henne igjen…
Bloggen til Arvid Hernæs 