«Mørket skjuler alt det onde. I noen timer er det natten som hersker – helt til de første solstrålene avdekker nattens gjerninger». Jeg tenker på den setningen og setter meg på benken ved siden av graven. Jeg hadde sett et glimt av henne, men kan ikke forstå det. Jeg tror ikke på sånt. Forstanden driver meg til vannvidd.

Mørket skjuler mye, men ikke tankene, og den knugende lengselen – lengselen etter å elske noen. Jeg har sett henne, og følt leppene hennes mot kinnet mitt. Jeg kjente det. Nei, det går ikke an. Det er underbevisstheten som driver ap med meg.

Jeg ser mot skogholtet, men ser ingen trær i mørket. Mørket skjuler alt, men ikke lengselen etter noe jeg kunne ha gjort annerledes. Hun er død. Drept i den tragiske bilulykken for noen måneder siden. Her ligger hun, og jeg skal aldri få møte henne igjen…