Det skader ikke at dagene blir litt lengre, og at man slipper å kjenne B-mennesket dra kroppen mot puta. Det holder meg i alle fall ikke så hardt lengre, slik som på mørkeste vinteren.

I sjutiden lysner det av dag, og man ser solen stå opp i øst. Da er det ikke så vanskelig å forstå at det faktisk er en ny dag på gang. Jeg jager bort restene av søvnen med morgenkaffen. Finner ut at det faktisk ikke er så verst å stå opp – utrolig nok. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det er nok våren, den etterlengtede våren som virker inn.

Jeg får ikke sagt det enklere: Lyset har kommet tilbake. Det er som et nyskrevet dikt om våren. Det er som en sang, der komponisten sitter ved bekken blir inspirert av smeltevannet som synger sin sang, på ferden mot havet.

Det kunne sikkert ha vært verre. Tenk om vinteren ombestemmer seg? Tenk om vi må slite med den hersens snøen noen måneder til? At den globale oppvarmingen sender oss mot ei ny istid på rekordtid?

Det er nok helt usansynelig, men det er ikke helt umulig at vi får noen dager til med vinter. Da er det bare én ting å si: Carpe Diem!