En dag er over, og en ny dag er her. Den er veldig ny; bare en halvtime gammel. Øynene hviler på et lys langt borte. Et lys utenfor soveromsvinduet – på den andre siden av fjorden. Lyset flimrer i den kalde nattedisen. Tankene kommer sigende. De tankene som grunner på om dagen i dag blir lik den i går. Den dagen som nå er historie, og føyer seg inn i rekken av døde dager. Dager som blir glemt for alltid.

Noen dager blir ikke glemt. Det er de dagene det skjer noe som fester seg i minnet. Dager som er ulik de normale dagene. Hendelser som slår ned som lyn fra klar himmel. Det er dager man kan sette ord på – ja, bruke metaforer og klisjeér. De blir husket. Det er de store tingene, de enorme hendelsene, og de som får tankene til å ta veien de ikke går til vanlig.

Hvor blir det av de små hendelsene? De små fine hendelsene man opplever hver dag? Et smil, et blikk som varmer, nærheten, tryggheten, kjærligheten, og godheten? Hvorfor glemmer det som livet gir oss i hverdagen?

La tankene få ro i den visshet at de er der.