21 | mars | 2011 | Bloggen til Arvid Hernæs

Det høres en trommende lyd av regnet som pisker mot taket, mens vinden lager en ulende lyd. Jeg går mot hovedveien der bilene suser forbi. De har det travelt, og ansiktsuttrykkene viser at de har det travelt. Klokken er halv åtte en mandags morgen. Jeg kjenner at søvnen ikke har sluppet taket.

Hvorfor? spør jeg meg selv. Er det nødvendig å begynne dagen så tidlig? Hvorfor kan jeg ikke følge min biologiske klokke? Den klokken som er min, bare min? Jeg ergrer meg over at det vi kaller «morgen» er så forbasket tidlig, og stemplingsuret venter utolmodig på timekortet mitt.

Hvorfor må B- mennesker bli utsatt for slike umenneskelige tilstander? Hvem har kommet på at vi må begynne så tidlig på morgenen? Hjernen gisper etter luft – strever med å holde fokus.

Endelig kommer bussen, men det er for sent. Dunnjakken har trukket til seg et tonn med vann, og humøret er ikke slik det var i går. Men jeg prøver å vinkle det mot noe positivt. Det finnes vel andre som har det verre. Det er vel en måte å forsvare seg på, så morgenen ikke blir for lang.

Det lukter surt av den fuktigheten som de stakkars passasjerene har tatt med seg inn i bussen, og vinduene er dekket av dugg. Kanskje det ikke er så galt allikevel? Veien var stengt i natt. Et ras tok med seg jord og stein på sin ferd ned fjellsiden. Det hadde kanskje ikke vært så dumt med litt ensomhet noen dager. Det må jeg jo regne med når vestlandsværet viser seg fra sin verste side.

Sitte hjemme og hører naturkreftene herje. Tenke på at det kunne ha vært verre. Japans befolkning har opplevd det. Da bli dette en dråpe i havet bokstavelig talt.

Regnet fosser ned når jeg forlater den varme bussen. Det var bra jeg ikke valgte paraply. Da hadde vel dagen startet litt for dramatisk – selv om den bare kostet hundre kroner. Det er da penger det også.

Er det så viktig at alt går som man har planlagt? At man lager seg en fasit på hvordan dagene blir innholdsrike, oppbyggelige, spennende, og meningsfulle? At man gjør det som omgivelsene krever for å bli lagt merke til?

Det er drømmen om å vise seg utad, å utføre handlinger som alle i de sosiale sirklene rundt krever. Livet blir en kamp for å finne den perfekte tilværelsen. Media skaper en forventning. Reklamen spyr ut kunstige håp om at livet skal bli enklere å leve, hvis man kjøper seg det handelsstanden har funnet ut at man må ha for at livet skal bli en lek.

Det blir et kappløp mot en lykke som koster penger, og kjøper seg en tilværelse man tror hjelper for å nå langt, og de drømmene man har planlagt skal gå i oppfyllelse. Så kommer det stor tilbakeslaget. Den investeringen i det materielle gjør det vondt verre.
De tenkte drømmene som i utgangspunktet er gjennomførbare, blir knust av bekymringer, gjeld, og det som følger med i kjølvannet.

Så kommer angeren. Det som er gjort er gjort, og man må prøve å gjøre det godt igjen. Prøve å rette på de feilene som er gjort. Hvordan gjennomføre det når livet har rast sammen som et korthus, og alt slår tilbake med dobbel virkning? Hver dag blir en kamp for å overleve. Drømmene er knust – alt må bygges opp igjen. Respekten for seg selv, og tanken på at ingenting blir som før må godtas.

Det blir som å starte på nytt, ja, bli født på nytt i en ny tankeverden, der planleggingen av sitt eget liv får en annen mening. Lykken er ikke hva vi har eller får, men hvordan vi får gjennomført de drømmene som legges til rette for oss.