Er det så viktig at alt går som man har planlagt? At man lager seg en fasit på hvordan dagene blir innholdsrike, oppbyggelige, spennende, og meningsfulle? At man gjør det som omgivelsene krever for å bli lagt merke til?

Det er drømmen om å vise seg utad, å utføre handlinger som alle i de sosiale sirklene rundt krever. Livet blir en kamp for å finne den perfekte tilværelsen. Media skaper en forventning. Reklamen spyr ut kunstige håp om at livet skal bli enklere å leve, hvis man kjøper seg det handelsstanden har funnet ut at man må ha for at livet skal bli en lek.

Det blir et kappløp mot en lykke som koster penger, og kjøper seg en tilværelse man tror hjelper for å nå langt, og de drømmene man har planlagt skal gå i oppfyllelse. Så kommer det stor tilbakeslaget. Den investeringen i det materielle gjør det vondt verre.
De tenkte drømmene som i utgangspunktet er gjennomførbare, blir knust av bekymringer, gjeld, og det som følger med i kjølvannet.

Så kommer angeren. Det som er gjort er gjort, og man må prøve å gjøre det godt igjen. Prøve å rette på de feilene som er gjort. Hvordan gjennomføre det når livet har rast sammen som et korthus, og alt slår tilbake med dobbel virkning? Hver dag blir en kamp for å overleve. Drømmene er knust – alt må bygges opp igjen. Respekten for seg selv, og tanken på at ingenting blir som før må godtas.

Det blir som å starte på nytt, ja, bli født på nytt i en ny tankeverden, der planleggingen av sitt eget liv får en annen mening. Lykken er ikke hva vi har eller får, men hvordan vi får gjennomført de drømmene som legges til rette for oss.