Det høres en trommende lyd av regnet som pisker mot taket, mens vinden lager en ulende lyd. Jeg går mot hovedveien der bilene suser forbi. De har det travelt, og ansiktsuttrykkene viser at de har det travelt. Klokken er halv åtte en mandags morgen. Jeg kjenner at søvnen ikke har sluppet taket.

Hvorfor? spør jeg meg selv. Er det nødvendig å begynne dagen så tidlig? Hvorfor kan jeg ikke følge min biologiske klokke? Den klokken som er min, bare min? Jeg ergrer meg over at det vi kaller «morgen» er så forbasket tidlig, og stemplingsuret venter utolmodig på timekortet mitt.

Hvorfor må B- mennesker bli utsatt for slike umenneskelige tilstander? Hvem har kommet på at vi må begynne så tidlig på morgenen? Hjernen gisper etter luft – strever med å holde fokus.

Endelig kommer bussen, men det er for sent. Dunnjakken har trukket til seg et tonn med vann, og humøret er ikke slik det var i går. Men jeg prøver å vinkle det mot noe positivt. Det finnes vel andre som har det verre. Det er vel en måte å forsvare seg på, så morgenen ikke blir for lang.

Det lukter surt av den fuktigheten som de stakkars passasjerene har tatt med seg inn i bussen, og vinduene er dekket av dugg. Kanskje det ikke er så galt allikevel? Veien var stengt i natt. Et ras tok med seg jord og stein på sin ferd ned fjellsiden. Det hadde kanskje ikke vært så dumt med litt ensomhet noen dager. Det må jeg jo regne med når vestlandsværet viser seg fra sin verste side.

Sitte hjemme og hører naturkreftene herje. Tenke på at det kunne ha vært verre. Japans befolkning har opplevd det. Da bli dette en dråpe i havet bokstavelig talt.

Regnet fosser ned når jeg forlater den varme bussen. Det var bra jeg ikke valgte paraply. Da hadde vel dagen startet litt for dramatisk – selv om den bare kostet hundre kroner. Det er da penger det også.