Alt blir kunstig. Primærkodene svirrer i vårt univers, og forer oss med digitale inntrykk. Koder vi ikke kan forstå, men som omdannes til bilder, tekst, og lyd. Vi blir foret med en verden som beveger seg med lysets hastighet – ender i våre personlige datamaskiner. Informasjonen fra millioner servere legger ut alt som skjer på våre dataskjermene.

Vi tenker ikke over det, men alt man sender når tastene på tastaturet trykkes ned, blir omdannet til siffer. Ord og bilder får en rekke tall. Nuller og ett-tall sendes ut i den store verden. De analoge signalene fra hjernen blir digitalisert. Vi suges inn i en kunstig verden. De sosiale nettverkene omgjør vår dialog med andre til det digitale språket bare prosessorer forstår.

Øyne og ører utspiller sin rolle. De blir handlingslammet. Menneskets språk blir uforståelig når det svirrer mellom himmel og jord, i et parallelt univers vi knapt fatter størrelsen av.

Det er enormt. Enorme mengder informasjon må oversettes. Vi blir bunnet til maskiner, til tolker som taler til oss med en kunstig stemme. En monoton stemme uten stemmebånd. En stemme uten følelser. Vi må tolke tonefallet. Vi må bruke et språk som forteller oss hvilken sinnsstemning vi er i. Følelsene må oversettes fra språket vi ikke forstår.

Må det være slik? Forsvinner den analoge dialogen? Blir vi til slutt sugd inn i det kustige universet der det analoge ikke eksisterer?

Filmen ”Tron” viser oss hva som kan skje når den digitale verdenen tar overhånd. Når mennesker blir sugd inn i en verden fritt for organisk materiale. Der det aldri regner, der solen aldri skinner, bare kunstig lys minner oss om at det finnes en sol som har eksistert i milliarder av år. Ingen forstår det, men aner at den reisen inn i binærkodene ikke er langt unna.