Sikten er lik null, og verden ligger der usynlig bak den tykke tåka. Egentlig skulle det ha vært vår, men den er utsatt på ubestemt tid. Snøen er råtten selv om det har kommet litt nysnø i løpet av natten. Den forsvinner. Fuktigheten ligger som ei hinne på asfalten, og gjør bilkjøring til en utfordring. Man må i alle fall ta det med ro.

Hvor er egentlig våren? Kommer den når vi minst venter det? Når vi har gitt opp tanken på den? Det er egentlig utenkelig at den kommer – i alle fall virker det slik. Det gjør det hvert år.

Hvis man tenker seg om; er det vanlig prosedyre å bli skuffet. Forventningen kveler fornuften. Alle vet jo at våren kommer. Noen år er den her når vi minst venter det, mens andre år strekker det ut i langdrag.

Skientusiaster har i alle fall lykkelige dager, der de raser gjennom skogene, og har glemt at det faktisk er vår. Rosene skulle ha vært klipt, og plommetreet stusset før sevja har nådd toppen. Men hvem tenker på det under slike forhold?

Det er bare å gå i dvale igjen – innse at denne dagen er det snø, tåke, og null grader. Man må jo gjøre det beste ut av det. Trekke pusten, stå opp, se ut av vinduet, smøre matpakken, og gjøre seg klar til en ny dag. Eller gjøre seg klar for å møte natten iført pysjamasen, med den tanken på at man må grave frem bilen klokken seks om morgene. Vi klager ikke, men konkluderer med at virkeligheten er slik.

God morgen, eller god kveld om man vil.