Noen dager er man helt blank. Hjernen fungerer ikke, timene snirkler seg av gårde, og dagen virker mye lengre enn dagen før. Som regel starter det når man slår opp øynene. Tanken på å bevege seg, yte noe, gjøre dagen meningsfull, er som en ørken med mange mil til nærmeste oase.

Gir opp før man i det hele tatt har begynt. Men selv på slike dager fins det mening. Man skal ha dem, og merke at ingen er like. De skal heller ikke være like meningsfulle, kreative, og sprudlende. De skal være slik for at de dagene som er kreative og meningsfulle skal legges merke til. Hvis alle dager hadde vært like ville vi ikke merket dem, og rast forbi.

Livet har mange utfordringer. Kjedsomhet er en tilværelse det er vanskelig å takle. Alt skal gå så fort. Dagene skal være stappfulle av utfordringer. Vi higer etter å bli mette av inntrykk, fulle av lyder fra det moderne samfunnet. Vi komprimerer den verdenen vi lever, slik at alt blir tilgjengelig, og beveger seg i en rasende fart. Glemmer alt det rolige, slik at kroppen blir sliten av alt jaget.

Hvor er roen? Det å gjøre ingenting, men fundere på spørsmål man ellers ikke har tid til å tenke? Som er stengt inn i et lite rom kalt «undring»? Har de dagene blitt luksus?

Av og til kommer dagene sigende, og legger alt til rette, men vi takler dem ikke. Vi har glemt tanken på at vår verden består av en befriende stillhet.