En dag er over, og en ny dag er her. Den er veldig ny; bare en halvtime gammel. Øynene hviler på et lys langt borte. Et lys utenfor soveromsvinduet – på den andre siden av fjorden. Lyset flimrer i den kalde nattedisen. Tankene kommer sigende. De tankene som grunner på om dagen i dag blir lik den i går. Den dagen som nå er historie, og føyer seg inn i rekken av døde dager. Dager som blir glemt for alltid.

Noen dager blir ikke glemt. Det er de dagene det skjer noe som fester seg i minnet. Dager som er ulik de normale dagene. Hendelser som slår ned som lyn fra klar himmel. Det er dager man kan sette ord på – ja, bruke metaforer og klisjeér. De blir husket. Det er de store tingene, de enorme hendelsene, og de som får tankene til å ta veien de ikke går til vanlig.

Hvor blir det av de små hendelsene? De små fine hendelsene man opplever hver dag? Et smil, et blikk som varmer, nærheten, tryggheten, kjærligheten, og godheten? Hvorfor glemmer det som livet gir oss i hverdagen?

La tankene få ro i den visshet at de er der.

Det er deilig å innta kontoret for å jobbe litt, og alt er såre vel… Hva skjer? jo, man kommer ikke inn på Internett. Det mediet vi har blitt så avhengig av. Verden stopper, og det dukker opp noen stygge ord som blander seg med de stressede tankene.

Nettbanken sulter, og lengter etter dagens foring. E-postkontoen venter forgjeves på innkommende informasjon, og sjefen har sendt en viktig e-post – selv om han eller hun sitter i kontoret ved siden av.

Men det som er verst; er at man ikke kommer inn på Facebook! Man blir rett og slett asosial. Hvordan skal det gå med samfunnet hvis nettet bryter sammen, eller mister strømmen? Samfunnet stopper, ender opp som handlingslammede individ, som syter og bærer seg.

Regjeringen lover raskere bredbånd til distriktene, og veier som det går an å kjøre på. Det er lett å si for de byråkratene som sitter godt plassert i et kontorlandskap i byen med stor B. Hvorfor klage? Blir det noe bedre av den grunn?

Så sitter man her på berget og venter på at nettet igjen skal åpenbare seg, så verden igjen blir tilgjengelig, slik at den blir mindre, og det lille kontoret langt ute i villmarka igjen blir operativt. Det hjelper å klage, selv om det dukker opp noen stygge ord av og til.

Kanskje det er like greit å jogge seg en tur? La alt som heter Facebook og e-poster seile sin egen sjø? Greier vi det, eller må vi sitte dagen lang å håpe på at noen svarer på den idiotiske kommentaren på Facebook eller Twitter? Forfatteren av denne teksten blir nok stemplet som kverulant – men hva gjør vel det?