Vannet ligger som små innsjøer på markene, og telen under vil ikke helt slippe taket. Måkene har funnet ut at våren har gitt dem den store oppgaven å føre slekten videre, og skriker i vill ekstase. Hegren sitter og hviler på ett ben på en stein i strandkanten. Den ser at vårsolen sender sine første stråler over snødekte fjell i øst.

En fiskebåt sklir sakte ut fjorden og etterlater seg små bølger. Det er som om måkene vet at det ikke er noe mat å få før den kommer tilbake, og svømmer rolig på den blanke fjorden.

Morgenen er lys, og jeg kan høre bekkene av smeltet snø synge sin vårsang. Jeg innser det: Den siste snøen har falt denne vinteren – forhåpentligvis. Det er som om kroppen våkner etter en lang vinterdvale, og begynner å spire. Ja, et håp om at sommervarmen skal gjøre drømmene til virkelighet.

Slik er det hver vår så lenge jeg kan huske. En urgammel tanke som får meg til å smile.