Det regner på taket, og det høres ut som om tusner små føtter tripper lett på den sorte takpappen. Klokken er tolv – alt er mørkt. Da er det lett at tankene tar over. Man blir tatt med til en drømmeverden der virkeligheten blir snudd på hodet. Det logiske blir ulogisk, ulykke blir lykke, ønsker går i oppfyllelse, og alle de andre opplevelsene vi ønsker oss.

Om natten skjer det: Da går drømmene i oppfyllelse noen timer, men virkeligheten blir igjen en realitet, og den store skuffelsen er et faktum. Hvorfor må jeg våkne midt i en scene jeg alltid har drømt om? Det er urettferdig!

Hva må jeg gjøre? Jo, godta det – svelge skuffelsen med hud og hår, å leve i den nådeløse virkeligheten jeg har fått utdelt.

Regnet trommer på taket. Det er ikke små føtter som danser, men en våt virkelighet i april. Mørket er her – om noen timer er det lyst, og de tankene jeg har i dette øyeblikk er borte – helt til neste natt er et faktum.

Så blir det plutselig stille. De små føttene har sluttet å danse. Stillheten er støyende, og søvnen føler seg utilpass. Det er lenge til lyset avdekker en verden som begynner å bli grønn. Våkner til liv. Vekker de tankene som har sovet hele vinteren – de lyse tankene.

Tanken gjør meg rolig. Minuttene går mot en ny dag, men enda er alt mørkt. Regnet har sluttet å dynke jorden med vann som sikkert har reist langt. Jeg snur meg og ser lyset fra gangen gjennom nøkkelhullet.

Hvorfor står jeg ikke opp? Det virker så meningsløst at man skal ligge her og tenker på alt som ikke skal tenkes i en sådan stund. Nåtid og fortid smelter sammen i livets smeltedigel.