Det grønne gresset beveger seg i den svale vinden. Det er ikke mange dagene siden verden omkring ble vårgrønn. Varmen fikk naturen til å eksplodere. Uten en lyd skjedde det underet som skjer hvert år. Det underet som ikke gir lyd fra seg, men eksploderer i farger.

Er det rart man kan bli poetisk, når naturen forandrer seg slik den gjør? Med en total metamorfose (som betyr forvandling) blir tanken på at livet får en ny vending sterk, og kroppen reagerer deretter. Den spirer – får knopper som trekker til seg sollys, og fotosyntesen er i gang. En urgammel kraft som må komme hvis livet skal føres videre.

Nye sider i livets dagbok er skrevet. Våren er et nytt kapittel som snart er ferdig, og sommeren får pennen. Men la oss nyte øyeblikket. La oss se livet bli skapt av jordens og solens livskraft. Sommeren kommer tidsnok, og da tenker man tilbake på våren som var – tenker at den gikk så alt for fort.

Egentlig gjør den ikke det, men det kan virke slik. Verden går med samme hastighet rundt solen, og universets klokke tikker med de samme sekundene, minuttene, og timene, som da alt startet. Hvor lenge det er siden? Tja, si det?

Så blar man om til en blank side i dagboka, og lurer på hva som skal stå der. Hva man har opplevd som kan settes ord på. Enkelte dager er det enkelt, andre er vanskeligere å sette ord på. Men de er der et sted – det er bare å finne dem. Enkelt er det ikke, men kanskje våren kan være til hjelp?

Tenk på det når søvnen har sluppet taket, og man opplever at solen skinner inn gjennom soveromsvinduet, mens den svale brisen får de tynne gardinene til å danse. Da er det kanskje lettere å finne de rette ordene.