Dagen er over, og mørket har fått overtaket. Tanken på en ny dag gjør sitt til at jeg ikke får sove. Det er som om noe sier meg at de mulighetene jeg hadde i dag – ja, det jeg ikke fikk gjort aldri blir realisert, og forsvinner for alltid. Det virker skremmende, selv om jeg ser med positive øyne mot morgendagen.

Det er sent. Vinden har blåst fra seg. En ugle uler fra skogbrynet, og forsterker bevisstheten av natt. Den mørke natten får tankene til å vokse. De kommer til overflaten når dagens rutiner har reist i forveien, for å møte den nye dagen. Tankene bobler opp fra tankedypet langt der inne i underbevisstheten.

Ettertanken har våknet til liv. Hva har jeg fått gjort i dag? Var det meningsfylt, eller meningsløst? Skulle jeg ha gjort noe annerledes, eller var det bra det jeg gjorde? Jeg tenker på hva mine omgivelser kan ha sett. Ble de menneskene rundt meg fornøyd, eller er det noen som er skuffet over mine valg?

Er det noen jeg har gledet uten at jeg vet om det? Den tanken plager meg, og det gjør ikke saken bedre. Søvnen holder seg på trygg avstand. Hvorfor kan jeg ikke tenke slik om dagen? Da hadde det vært så mye lettere å få ro om kvelden, og søvnløse netter hadde aldri forekommet.

Når jeg tenker meg om; er det bra at tankene kommer. De må jo komme til overflaten én eller annen gang – fra det ubevisste landet langt der nede i tankehavet.

Det regner på taket, og det høres ut som om tusner små føtter tripper lett på den sorte takpappen. Klokken er tolv – alt er mørkt. Da er det lett at tankene tar over. Man blir tatt med til en drømmeverden der virkeligheten blir snudd på hodet. Det logiske blir ulogisk, ulykke blir lykke, ønsker går i oppfyllelse, og alle de andre opplevelsene vi ønsker oss.

Om natten skjer det: Da går drømmene i oppfyllelse noen timer, men virkeligheten blir igjen en realitet, og den store skuffelsen er et faktum. Hvorfor må jeg våkne midt i en scene jeg alltid har drømt om? Det er urettferdig!

Hva må jeg gjøre? Jo, godta det – svelge skuffelsen med hud og hår, å leve i den nådeløse virkeligheten jeg har fått utdelt.

Regnet trommer på taket. Det er ikke små føtter som danser, men en våt virkelighet i april. Mørket er her – om noen timer er det lyst, og de tankene jeg har i dette øyeblikk er borte – helt til neste natt er et faktum.

Så blir det plutselig stille. De små føttene har sluttet å danse. Stillheten er støyende, og søvnen føler seg utilpass. Det er lenge til lyset avdekker en verden som begynner å bli grønn. Våkner til liv. Vekker de tankene som har sovet hele vinteren – de lyse tankene.

Tanken gjør meg rolig. Minuttene går mot en ny dag, men enda er alt mørkt. Regnet har sluttet å dynke jorden med vann som sikkert har reist langt. Jeg snur meg og ser lyset fra gangen gjennom nøkkelhullet.

Hvorfor står jeg ikke opp? Det virker så meningsløst at man skal ligge her og tenker på alt som ikke skal tenkes i en sådan stund. Nåtid og fortid smelter sammen i livets smeltedigel.

Vannet ligger som små innsjøer på markene, og telen under vil ikke helt slippe taket. Måkene har funnet ut at våren har gitt dem den store oppgaven å føre slekten videre, og skriker i vill ekstase. Hegren sitter og hviler på ett ben på en stein i strandkanten. Den ser at vårsolen sender sine første stråler over snødekte fjell i øst.

En fiskebåt sklir sakte ut fjorden og etterlater seg små bølger. Det er som om måkene vet at det ikke er noe mat å få før den kommer tilbake, og svømmer rolig på den blanke fjorden.

Morgenen er lys, og jeg kan høre bekkene av smeltet snø synge sin vårsang. Jeg innser det: Den siste snøen har falt denne vinteren – forhåpentligvis. Det er som om kroppen våkner etter en lang vinterdvale, og begynner å spire. Ja, et håp om at sommervarmen skal gjøre drømmene til virkelighet.

Slik er det hver vår så lenge jeg kan huske. En urgammel tanke som får meg til å smile.

Drømmer jeg? Jeg må klype meg i armen. Ja, det må være slik selv om jeg kjenner smerten. Skal jeg tro på at dette er noe jeg opplever i våken tilstand akkurat nå? Oppleve de drømmene som er drømt gjennom en lang vinter, da kulden forfrøs de positive tankene?

Ja, jeg opplever underet. Våren har fått et godt tak, og snøen er forvandlet til vann som finner veien til havet i form av frådende bekker og elver. Det er en villskap – en ekstatisk feiring – en oppstandelse som skjer hvert år, og er like fasinerende.

En varm vårvind fører med seg lukten av våt jord. Det pirrer i nesebordene, og hjernen har tatt signalene. En ny årstid er skapt. Den årstiden vi har ventet på i en liten evighet. Den evigheten er nå over, og humøret stiger i gradene. Hvorfor er vinteren så lang, mens sommeren fyker avgårde i en forferdelig fart?

Nei, la oss ikke tenke på det nå, men nyte våren og det den har å by på. La oss bruke alle sansene vi har for å oppdage underet.