Da er mai over – vårmåneden over alle. Nå er den over, historie. Men slik har det vært, og slik skal det være. Selv om det er vanskelig å godta at solen snur om noen uker, så gjør den det. Vi får nyte nuet, trekke sommeren inn med fulle drag.

Det er lyst om morgenen. Når solen titter inn gjennom soveromsvinduet er det lettere å plante begge bena på gulvet, uten å kjenne kulda snike seg oppover leggene. Nei, vi skal ikke klage. Selv om dagen byr på et vær som minner om høst, kommer det dager at soverommet er overopphetet, og muligheten for å sove en time ekstra ikke er til stede.

Da er det absurd at vi klager. Det er da mye bedre enn å fryse vettet av seg – eller? Mai ebber ut i alle fall. Junimåned kommer med sine lyse dager, og sommerferien er like rundt hjørnet – i alle fall for noen, mens andre må jobbe. Da drømmer man seg tilbake til den tiden da man hadde åtte uker ferie, og alle bekymringer var fraværende. Det var vel drittvær da også, men de dagene er ikke lagret i hukommelsen. De er slettet for alltid.

Én ting er i alle fall sikkert: Livet går sin gang, selv om det er siste dagen i mai.

Det er smittsomt – så forferdelig smittsomt. Da siktes det til vedhugging. En besettelse som går ut over tette familierelasjoner, og ikke minst naboer. Man sitter på verandaen med ei god bok. Så skjer det: Motorsagen! Den forbannede motorsagen høres ut som et vilt dyr som er i ferd med å fortære sitt bytte.

Man titter opp fra boka, og ser villskapen til naboen mens han med håndfaste bevegelser hugget opp de stakkars trærne som har endt sine dager, fordi de skal varme kalde skrotter neste vinter.

Som sagt er det smittsomt. Plutselig høres det flere motorsager som gjør sitt – ja, de sager i kor. Noen lysere enn andre. Egentlig er det ganske imponerende. Er det urmannen som utfolder seg? Testoseronet som flyter i årene, og gjør sitt? Man kan jo lure.

Det er nok overlevelsesinstinktet som gjør sitt.

Men det er jo bra, selv om freden som hadde sunket seg brått blir brutt. Kanskje det er på tide å gjøre noe selv? La råskapen få fritt spillerom? Legge den spennende boka til side å kaste seg ut i det?

Det er kanskje like greit å sitte på verandaen med boka, slik at man blir vant til de lydene som en bensinmotor lager, samt se naboen få ut all verdens aggressjon på noe vedkubber som omdannes til pinneved. Som sagt: Det ligger jo en haug bak huset og venter på å bli ved som passer i vedovnen i kjellerstua.

Men hva gjør vel det? Den kan jo vente til en annen dag når jeg har lest ferdig boka «Skogbruk i praksis».

Det går ikke. Det går bare ikke. Ingen kan forstå det – ingen, bare meg selv. Er det så vanskelig å forstå? Det er de harde realiteter. Det er virkeligheten. Hvem kan forstå det? Ingen. Bare meg selv – det er nok for meg. Men hvordan takler man det?

Hvor er verden? Hvor er alle menneskene jeg ikke ser? Hvor er alle? Jeg ser ingen, bare meg selv. Hvorfor det? Jeg blir som et barn igjen – hver dag begynner jeg på nytt – hver dag er et tankekors, der jeg kan sette meg ned å tenke på det jeg ikke har gjort, eller det jeg ikke får til.

Et veiskille hvor alt står stille noen sekunder, hvor alt er stillhet, hvor mulighetene ligger. Det er bare å finne dem – gripe dem. Men det er så vanskelig å se – ja, så vanskelig å se virkeligheten slik den er. Det livet man lever.

Kan jeg vandre en annen vei? Kan jeg stake ut en ny kurs? Kan livet få en ny virkelighet?

Hvor ligger kilden? Hvor ligger alt jeg har gjort og ikke kan gjøre annerledes? Nå stiller jeg mange spørsmål, men det er nok det livet krever. Mange spørsmål, noen svar, og mange som ikke kan besvares. De er der – de skal være der. Det er drivkraften for at livet skal gå videre.

Ingen kan gjøre det for meg – ingen kan gå den veien – bare jeg.

Hvorfor være så realistisk? Hvorfor stiller jeg alle spørsmålene jeg ikke får svar på? Skal det være drivkraften? Jeg forstår ikke hvorfor jeg stiller meg de spørsmålene, men jeg gjør det. Tvinger meg til å forstå alt, men kommer til kort.

Det skal være slik. Jeg må innse det. Jeg må være i en virkelighet jeg kan se, ikke ønske. Spørsmålene er så langt unna. Jeg kan ikke nå svarene, men ønsker at jeg kunne ha gjort det.

Dagen med stor D. Alle stuper ut i dresser, bunader, og den finstasen som trengs for at dagen skal bli vellykket. 17. mai rører ved alles hjerter, og nasjonalfølelsen er til å ta å føle på. Noen går i tog, mens andre feirer hjemme. En personlig feiring, og flaggfargene strømmer gjennom hjertet.

Feire dagen i fred og ro. Ja, forfatte sin egen 17. mai-tale. Kjenne at våren strømmer gjennom årene. Kan ikke det ikke være like greit? Selvsagt er samhold og tilhørighet viktig, men ikke alt.

Dagen er tross alt er først og fremst for barna. Bjørnstjerne Bjørnson tenkte på barna – ja, at de skal føle på kroppen at Norge har bursdag. Det er som et gedigent bursdagsselskap. Is og brus spises i enorme mengder, korpsene formidler nasjonalfølelsen, og barna gleder seg.

Dette er unikt. Norge feirer nasjonaldagen med barna i sentrum, mens resten av verden har militærparader, og taler av maktapparatet. Den eneste markeringen med millitært innslag i Norge er garden. Men det preger ikke dagen.

Så kan alle glede seg. Selv om været slår seg vrang har Norge bursdag. Bjørka er grønn, og minner oss om at sommeren er like rundt hjørne.

Se våren
kler seg i farger
og livet er nytt