Enkelte dager er blottet for ideer. Det er helt tomt, og det hjelper heller ikke å vri hjernen til det ytterste. Ingenting kommer uansett. Da kan man spørre seg: Hvorfor er enkelte dager blottet for det meste? Humør, ideer, overskudd, og alt det andre vi vil fylle hverdagen med?

Dagene er like lange. De må fylles med noe fornuftig, og målet er å legge seg om kvelden å tenke: I dag har det vært en begivenhetsrik dag. Det er vi higer etter – jobber for å oppnå.

Men så kommer nedturene. Dager som man helst skulle ha vært foruten. De dagene som kunne ha vært visket ut, glemt, begravet for alltid.

Det er rart å tenke på det, men vi trenger også de dagene. De dagene vi kan tenke på, som er fulle av oppgaver, kreativitet, som er vellykkede. De tomme er til for at vi skal føle forandring i hverdagen.

De føles meningsløse, og de ér det. Så kan de tomme dagene bare komme. De skaper et perspektiv, et livsløp hvor ingen dager er like, og alt kan skje. Det gjør livet spennende. Det forstår vi fullt og helt når vi forstår oss selv – ja, ser alt livet kan by på det meste. Negative og positive opplevelser går hånd i hånd, og vi aksepterer det. Men det er ikke enkelt å gjennomføre det i praksis.

Men livet går uansett videre med sine dager; der alt forandrer seg time for time.