Så kom tankene. De lure tankene som smyger seg inn i tilværelsen. De tankene kalles bekymringer, og dukker opp når noe skal skje. Noe man ikke aner utfallet av. Det er umulig å stoppe bekymringen selv om det kanskje ikke er noen grunn til å kjenne på den følelsen.

Men den dukker opp til stadighet, og helst om kvelden når man skal finne roen. Det slår aldri feil. Hva skjer i morgen? – eller i overmorgen? – eller kanskje om ett år? Tankene spinner rundt et fiktivt problem som kanskje ikke er der, eller ett som man kan løse uten bekymringer.

Det er da så vanskelig å vite? Finnes det ikke en fasit på hvordan bekymringer skal bekjempes? Fjerne dem fra jordens overflate for alltid? Slike ønsketenkninger er rene drømmen. Hvis alle ble fjernet ville livet vært mye enklere å leve.

Sånn er det ikke. Sånn blir det ikke. Vi må leve med dem – prøve å takle dem på best mulig måte, slik at følelsen av tilfredshet igjen blir opprettet. Lett er det ikke, men man kan jo saktens håpe.