Timene

Dagene er lyse,

men mine tanker,

ser mot dalen,

der skuffelsen,

gråter tårer.

De svever,

inn i håpløsheten,

selv om solen varmer,

og håpet,

er langt borte,

men allikevel så nært.

Men timene,

går mot dager,

der lyset igjen,

møter blikket,

og tanken på lykken,

skaper håpet.

Så står jeg opp,

fra den drømmen,

jeg ikke vil drømme.

Nå skal alt bli bedre

I morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv – ja, leve sunnere. Spise sunn mat, legge meg tidlig, bruke mindre penger på ting og tang jeg ikke trenger. Jeg skal rett og slett snu livet på hodet – eller rettere sagt: bruke hodet.

Men så tenker jeg meg godt om. Gidder jeg det? Vil jeg bruke tid og ressurser på å kjempe meg gjennom en forandret hverdag, hvor nye rutiner må gjennomføres? Jeg psyker meg opp og går til sengs med store planer for morgendagen. Dette skal gjennomføres!

Natten er historie – dagen er et faktum Jeg står på badet og ser speilbildet mitt. En trøtt type som er lik den jeg så dagen før. En trøtt kropp som strever med å komme i en tilstand man kan leve med resten av dagen.

Jeg hater morgenen. Stå opp klokken seks hver dag for å gjøre det som kreves – tjene noen kroner, så det er mulig å betale de hersens regningene innen forfallsdatoen. Jeg ser et uttrykk i ansiktet som ikke er forberedt på total forandring, og finner ut at det å utsette planene er kanskje det beste. Jeg gir opp – kapitulerer for overmakten – den overmakten som sier meg at alt skal være som før. Ingen forandring trengs.

Jeg smaker på den tanken. Den er god. Nå trenger jeg ikke å bekymre med for det strevsomme livet som egentlig skulle starte i dag. Jeg har ikke dårlig samvittighet en gang – i alle fall ikke nå. Jeg er for trøtt til det.

Det ble ikke mange timene i natt. Fem timer er alt for lite. Men hva skal man gjøre da? Jeg er jo et utpreget B-menneske som liker å utsette søvnen til etter midnatt. Det er ikke noe å gjøre med, selv om noen sier det.

De har sikkert rett, men det vil jeg ikke tenke på – tørr ikke tenke på det.

Jeg kjenner at søvnen holder på å slippe taket, og går ned på kjøkkenet for å hive innpå ett par brødskiver. Mat må man jo ha uansett, selv om kroppen helst ville ha unngått det. Må man så må man.