I morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv – ja, leve sunnere. Spise sunn mat, legge meg tidlig, bruke mindre penger på ting og tang jeg ikke trenger. Jeg skal rett og slett snu livet på hodet – eller rettere sagt: bruke hodet.

Men så tenker jeg meg godt om. Gidder jeg det? Vil jeg bruke tid og ressurser på å kjempe meg gjennom en forandret hverdag, hvor nye rutiner må gjennomføres? Jeg psyker meg opp og går til sengs med store planer for morgendagen. Dette skal gjennomføres!

Natten er historie – dagen er et faktum Jeg står på badet og ser speilbildet mitt. En trøtt type som er lik den jeg så dagen før. En trøtt kropp som strever med å komme i en tilstand man kan leve med resten av dagen.

Jeg hater morgenen. Stå opp klokken seks hver dag for å gjøre det som kreves – tjene noen kroner, så det er mulig å betale de hersens regningene innen forfallsdatoen. Jeg ser et uttrykk i ansiktet som ikke er forberedt på total forandring, og finner ut at det å utsette planene er kanskje det beste. Jeg gir opp – kapitulerer for overmakten – den overmakten som sier meg at alt skal være som før. Ingen forandring trengs.

Jeg smaker på den tanken. Den er god. Nå trenger jeg ikke å bekymre med for det strevsomme livet som egentlig skulle starte i dag. Jeg har ikke dårlig samvittighet en gang – i alle fall ikke nå. Jeg er for trøtt til det.

Det ble ikke mange timene i natt. Fem timer er alt for lite. Men hva skal man gjøre da? Jeg er jo et utpreget B-menneske som liker å utsette søvnen til etter midnatt. Det er ikke noe å gjøre med, selv om noen sier det.

De har sikkert rett, men det vil jeg ikke tenke på – tørr ikke tenke på det.

Jeg kjenner at søvnen holder på å slippe taket, og går ned på kjøkkenet for å hive innpå ett par brødskiver. Mat må man jo ha uansett, selv om kroppen helst ville ha unngått det. Må man så må man.