Det er smittsomt – så forferdelig smittsomt. Da siktes det til vedhugging. En besettelse som går ut over tette familierelasjoner, og ikke minst naboer. Man sitter på verandaen med ei god bok. Så skjer det: Motorsagen! Den forbannede motorsagen høres ut som et vilt dyr som er i ferd med å fortære sitt bytte.

Man titter opp fra boka, og ser villskapen til naboen mens han med håndfaste bevegelser hugget opp de stakkars trærne som har endt sine dager, fordi de skal varme kalde skrotter neste vinter.

Som sagt er det smittsomt. Plutselig høres det flere motorsager som gjør sitt – ja, de sager i kor. Noen lysere enn andre. Egentlig er det ganske imponerende. Er det urmannen som utfolder seg? Testoseronet som flyter i årene, og gjør sitt? Man kan jo lure.

Det er nok overlevelsesinstinktet som gjør sitt.

Men det er jo bra, selv om freden som hadde sunket seg brått blir brutt. Kanskje det er på tide å gjøre noe selv? La råskapen få fritt spillerom? Legge den spennende boka til side å kaste seg ut i det?

Det er kanskje like greit å sitte på verandaen med boka, slik at man blir vant til de lydene som en bensinmotor lager, samt se naboen få ut all verdens aggressjon på noe vedkubber som omdannes til pinneved. Som sagt: Det ligger jo en haug bak huset og venter på å bli ved som passer i vedovnen i kjellerstua.

Men hva gjør vel det? Den kan jo vente til en annen dag når jeg har lest ferdig boka «Skogbruk i praksis».