Hun så ut av vinduet. Det regnet kraftig, og vinden ulte. Regnet pisket på vinduene som vendte mot vest. Det gamle murhuset hadde tålt mang en storm. Lyset fra fyrlykten kastet stråler mot storhavet – inn i de mørke regntunge skyene som seg innover mot land. Hun tenkte på de der hjemme. Hvorfor måtte hun være alene på det hersens fyret?

Hun hatet det inderlig, men hva kunne hun gjøre? Ingenting. Det hadde vært uvær i mange dager nå, og hun var værfast. Egentlig skulle hun ha vært hjemme nå, men det var umulig.
Ola skulle bare inn til fastlandet en tur for å kjøpe mer proviant. Heldigvis hadde han kommet frem til det lille fiskeværet da uværet satte inn. Det var en mager trøst. Han hadde ringt henne, og sagt at alt var bra.

Ensomheten plaget henne. Hun hadde aldri likt seg ute på fyret, men hva kunne hun gjøre? Ola var jo fyrvokter. Det hadde han vært helt siden han var atten. Faren var stolt av han, og sa at det var bra at sønnen ville ta over ”gjerningen” som han kalte det. Fyrvoktere vokser jo ikke på trær.
Vinden økte i styrke. Kjempebølge slo mot klippene, og sjøsprøyten gjorde vinduene matte av salt. Fyret sto helt ytterst på klippen som stupte førti meter rett ned i det frådende havet. Hvorfor måtte de bygge det akkurat der? Kunne de ikke ha bygd det lengre inn på den lille øya?

Hun fattet det ikke. Det hvite stearinlyset på kjøkkenbordet blafret. De hadde sagt at vinduene skulle skiftes ut, men det hadde ikke blitt gjort. Hun kunne kjenne den kalde trekken som var blandet med lukten av sjø. Hun hadde likt den men nå hatet hun alt som hadde med sjø og gjøre.