Da er mai over – vårmåneden over alle. Nå er den over, historie. Men slik har det vært, og slik skal det være. Selv om det er vanskelig å godta at solen snur om noen uker, så gjør den det. Vi får nyte nuet, trekke sommeren inn med fulle drag.

Det er lyst om morgenen. Når solen titter inn gjennom soveromsvinduet er det lettere å plante begge bena på gulvet, uten å kjenne kulda snike seg oppover leggene. Nei, vi skal ikke klage. Selv om dagen byr på et vær som minner om høst, kommer det dager at soverommet er overopphetet, og muligheten for å sove en time ekstra ikke er til stede.

Da er det absurd at vi klager. Det er da mye bedre enn å fryse vettet av seg – eller? Mai ebber ut i alle fall. Junimåned kommer med sine lyse dager, og sommerferien er like rundt hjørnet – i alle fall for noen, mens andre må jobbe. Da drømmer man seg tilbake til den tiden da man hadde åtte uker ferie, og alle bekymringer var fraværende. Det var vel drittvær da også, men de dagene er ikke lagret i hukommelsen. De er slettet for alltid.

Én ting er i alle fall sikkert: Livet går sin gang, selv om det er siste dagen i mai.