Det er rart hvordan minnene strømmer på når man besøker gamle trakter – ja, der man har vokst opp. Trått sine barnesko, blitt oppdratt på best mulig måte av sine foreldre. Man tenker tilbake da ordet ”bekymring” ikke eksisterte, og alt var en lek – i alle fall nesten. Lekte seg gjennom barndommen for å få dagene til å gå. Og det gjorde de.

Plutselig ble de borte, og en ny tid startet. Voksenlivet. Det nådeløse voksenlivet, hvor nye uttrykk ble skapt. Bekymring, ubetalte regninger, oppdragelse, huslån, og mange flere. Vi blir nådeløst kastet inn i den nådeløse voksenverdenen. Hvorfor godtar vi det? Hvorfor setter man seg selv i en slik situasjon? Hvorfor skaffer vi oss gjeld opp til ørene og hjelper bankene med å tjene en haug med penger?

Vi må gjøre det. Det er ingen vei tilbake. Vi blir aldri barn igjen – det er de nådeløse fakta. Den eneste muligheten er å tenke tilbake – tenke på det bekymringsløse live vi hadde. Eller ha en barnslig tanke i ny og ne. Ikke være for voksen. Hold nysgjerrigheten og leken i hevd. Glemmer man det har vi tapt, og livet blir enda vanskeligere. Bekymringene mer intens, og alt blir negativt. Det å leve blir et slit. Det å leve blir så alvorlig at vi glemmer barnet i oss.

La barnet få fritt spillerom av og til. Slipp det løs og lek. Livet selv er ingen lek, så vi må leke at det er det. Vanskelig kan det være, men hvis man får det til legger man grunnlaget for en tilværelse som ikke er så intens.

Hvorfor skriver jeg dette? Svaret er at jeg strever med dette selv, og hver dag er en kamp for å gjøre livet litt lettere å leve. Finne barnet i seg, og lek en lek. Glemme livets harde realiteter en stakket stund. Undre seg over ting det ikke finnes svar på, men som uansett er der. Rett og slett ha barnets undring.

Greier jeg det? Greier vi det? Det gjenstår å se.

Det å tømme hodet for tanker kan være nyttig, men vanskelig. Å se livet sitt som en utfordring er bra, men når alt føles håpløst reagerer kroppen negativt. Stress, mas, og tanker som river og sliter. Hvorfor skal det være slik?

Hvorfor skal jeg oppleve alt det negative, mens andre rundt meg har et liv uten de problemene jeg har? Det er urettferdig! Jeg stresser, jeg sliter med å se lyset i livet. Greier rett og slett ikke å gå videre. Det blir en ond sirkel. Dagen i går var så bra, mens dagen i dag er helt forferdelig. Hvorfor kan jeg ikke oppleve slike dager oftere? Se alt livet er lik alle de andre rundt meg. Jeg vil ut av meg selv, se livet mitt utenfra. Kjenne at det er noe som heter hvilepuls, ro, lykke, og positive tanker.

Jeg vil ha det andre har – ja, ha en tilværelse jeg kan leve med. Gjøre det jeg har lyst til. Slippe å slite med alt. Reise til et sted der sinnet kan finne fred – der de grå dagene ikke eksisterer, og solen skinner på en sandstrand. Der jeg kan se utover et blått hav, og kjenner lukten av fred og ro. Jeg må finne den plassen – jeg må reise dit. Men jeg kan ikke. Jeg må sitte her og tenke på alt jeg ikke får gjort, mens alle andre kan nyte livet.

Det er ikke sikkert det er slik. Det kan være noe jeg tror… Men jeg vil ikke tenke på det – ikke nå. Jeg må leve i nuet. Tenke på de mulighetene jeg har får å få et lykkelig liv. Men hva er lykke? Er det en drøm? Er det noe jeg innbilder meg, eller er lykken like rundt hjørnet?

Det finnes mange hjørner der lykken kan gjemme seg bak. Noen strever for å finne den, mens andre finner den lett. Det er rart hvordan livet kan være.

Jeg må nok lete videre, men om jeg finner den absolutte lykken er ikke sikkert. Det er ikke så farlig. Det er mange som har det verre en meg. Jeg har det faktisk ganske bra – når jeg tenker meg om. Det er ikke så vanskelig.

Er det ikke rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det en ny dag. Vi våkner og tenker et den forrige var bra, eller dårlig. Hva hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie.

Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?

Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt det?”

Det kan bli en metafor. en virkelighetsdrøm. En virkelighet som strømmer mot havet med en voldsom kraft, og ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som er på samme bølgelengde.

Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med livet man har tenkt seg? hvor er drømmene?

De ligger der? De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, og hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden der livet er skapt – eller skapt av ingenting.

Det går mot en ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, og en ny tidsalder er begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler. Skriver nye ord. Det er dette vi må se. Det er det livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.

Men vi går videre. Livet dagbok skriver nye kapitler, nye avsnitt, nye setninger. Mange metaforer tenkes, skrives.