Plutselig bryter solen gjennom skydekket, gjennom mørke og regntunge skyer. Det minner oss om en kommende sommer er på vei. Med ett forandrer omgivelsene seg. Det skjer et lite under.

Forsommeren skaper kontraster. De hvite snøflekkene i fjellene bryter med den grønne dalbunnen. Den grå fjorden blir mørkegrønn, og den blå himmelen speiler seg i vannet uten bølger.

Det blir poesi av slikt. Ord og bilder skapes i tankene, negativitet blir byttet ut med positivitet. Man blir dratt inn i en tilværelse der alle utfordringer i livet blir lettere å takle. Alt som er håpløst blir glemt, og solen skaper glede.

Men ingen dager er like, men alle har like mange timer, minutter, sekunder, og tid vi ikke kan måle. Det er slik, og vil alltid være det. Vi må like det selv om vi vil det eller ikke. Ingen kan forandre det dagen tilbyr, men alt kan vinkles til det positive selv om dagene er regntunge og grå.

Her var det mange klisjeér. Det trenger vi for å overleve. Sette ord på live. Bruke bilder, metaforer for å gjøre dagene enklere å takle. Det skal være slik.