Er det ikke rart hvordan dagene går. Når vi våkner er det en ny dag. Vi våkner og tenker et den forrige var bra, eller dårlig. Hva hjelper det? Det er ikke enkelt å takle timene som kommer, ikke minst de timene som har gått. De er historie.

Blir de en visjon? En skygge av det som har vært?

Så kommer en dag vi skal bruke konstruktivt. Blir den det, eller senkes den i det havet som kalles ”drømmenes hav?” Eller vil vi være i virkeligheten, og tenke: ”Dette skal jeg gjøre noe med, og møte dagen slik jeg har tenkt det?”

Det kan bli en metafor. en virkelighetsdrøm. En virkelighet som strømmer mot havet med en voldsom kraft, og ender i et hav der alle drømmene samles. Drømmer fra de menneskene som er på samme bølgelengde.

Hvor er stormene? Hvor er bakevjene der livet er på samme nivå med livet man har tenkt seg? hvor er drømmene?

De ligger der? De finnes i tankene. Men hvor er de? Hvor er de tankene jeg har tenkt å gjøre til virkelighet, og hvor har de havnet? Er det en visjon? Er det noe som drømmes? Det kan tenkes. Men vi er jo tross alt her på denne jord. Vi lever i en verden hvor alt er virkelig. I en verden der alt lever. I en verden der livet er skapt – eller skapt av ingenting.

Det går mot en ny dag. Livet begynner på nytt. Blomstene folder ut sine kronblader. Vår er gått over til sommer, og en ny tidsalder er begynt. Resten av livet, resten av de timene vi ikke har opplevd starter. Livets dagbok skriver nye kapitler. Skriver nye ord. Det er dette vi må se. Det er det livet vi må leve. Noe annet er utenkelig.

Men vi går videre. Livet dagbok skriver nye kapitler, nye avsnitt, nye setninger. Mange metaforer tenkes, skrives.