Det å tømme hodet for tanker kan være nyttig, men vanskelig. Å se livet sitt som en utfordring er bra, men når alt føles håpløst reagerer kroppen negativt. Stress, mas, og tanker som river og sliter. Hvorfor skal det være slik?

Hvorfor skal jeg oppleve alt det negative, mens andre rundt meg har et liv uten de problemene jeg har? Det er urettferdig! Jeg stresser, jeg sliter med å se lyset i livet. Greier rett og slett ikke å gå videre. Det blir en ond sirkel. Dagen i går var så bra, mens dagen i dag er helt forferdelig. Hvorfor kan jeg ikke oppleve slike dager oftere? Se alt livet er lik alle de andre rundt meg. Jeg vil ut av meg selv, se livet mitt utenfra. Kjenne at det er noe som heter hvilepuls, ro, lykke, og positive tanker.

Jeg vil ha det andre har – ja, ha en tilværelse jeg kan leve med. Gjøre det jeg har lyst til. Slippe å slite med alt. Reise til et sted der sinnet kan finne fred – der de grå dagene ikke eksisterer, og solen skinner på en sandstrand. Der jeg kan se utover et blått hav, og kjenner lukten av fred og ro. Jeg må finne den plassen – jeg må reise dit. Men jeg kan ikke. Jeg må sitte her og tenke på alt jeg ikke får gjort, mens alle andre kan nyte livet.

Det er ikke sikkert det er slik. Det kan være noe jeg tror… Men jeg vil ikke tenke på det – ikke nå. Jeg må leve i nuet. Tenke på de mulighetene jeg har får å få et lykkelig liv. Men hva er lykke? Er det en drøm? Er det noe jeg innbilder meg, eller er lykken like rundt hjørnet?

Det finnes mange hjørner der lykken kan gjemme seg bak. Noen strever for å finne den, mens andre finner den lett. Det er rart hvordan livet kan være.

Jeg må nok lete videre, men om jeg finner den absolutte lykken er ikke sikkert. Det er ikke så farlig. Det er mange som har det verre en meg. Jeg har det faktisk ganske bra – når jeg tenker meg om. Det er ikke så vanskelig.