Det er rart hvordan minnene strømmer på når man besøker gamle trakter – ja, der man har vokst opp. Trått sine barnesko, blitt oppdratt på best mulig måte av sine foreldre. Man tenker tilbake da ordet ”bekymring” ikke eksisterte, og alt var en lek – i alle fall nesten. Lekte seg gjennom barndommen for å få dagene til å gå. Og det gjorde de.

Plutselig ble de borte, og en ny tid startet. Voksenlivet. Det nådeløse voksenlivet, hvor nye uttrykk ble skapt. Bekymring, ubetalte regninger, oppdragelse, huslån, og mange flere. Vi blir nådeløst kastet inn i den nådeløse voksenverdenen. Hvorfor godtar vi det? Hvorfor setter man seg selv i en slik situasjon? Hvorfor skaffer vi oss gjeld opp til ørene og hjelper bankene med å tjene en haug med penger?

Vi må gjøre det. Det er ingen vei tilbake. Vi blir aldri barn igjen – det er de nådeløse fakta. Den eneste muligheten er å tenke tilbake – tenke på det bekymringsløse live vi hadde. Eller ha en barnslig tanke i ny og ne. Ikke være for voksen. Hold nysgjerrigheten og leken i hevd. Glemmer man det har vi tapt, og livet blir enda vanskeligere. Bekymringene mer intens, og alt blir negativt. Det å leve blir et slit. Det å leve blir så alvorlig at vi glemmer barnet i oss.

La barnet få fritt spillerom av og til. Slipp det løs og lek. Livet selv er ingen lek, så vi må leke at det er det. Vanskelig kan det være, men hvis man får det til legger man grunnlaget for en tilværelse som ikke er så intens.

Hvorfor skriver jeg dette? Svaret er at jeg strever med dette selv, og hver dag er en kamp for å gjøre livet litt lettere å leve. Finne barnet i seg, og lek en lek. Glemme livets harde realiteter en stakket stund. Undre seg over ting det ikke finnes svar på, men som uansett er der. Rett og slett ha barnets undring.

Greier jeg det? Greier vi det? Det gjenstår å se.