Det sitter en vakker pike ved siden av meg. Hun er sikkert ikke mer enn atten år. Hun ser på meg med sitt unge blikk. Hun smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Det lyse lange håret bølger nedover skulderen, og den solbrune huden gjør det enda lysere. Jeg greier ikke å ta blikket bort fra henne, og blir nesten redd. Det er jo et hav av år mellom oss.

Hun ser på meg igjen med to granskende øyne. Hva vil hun med blikket sitt? Hvorfor ser hun på meg. Jeg tenker tilbake på den tiden da jeg var atten. Jeg har ikke glemt den tiden. Det var en god tid. En tid da jeg skulle lære hvordan livet skulle leves. En ukjent verden jeg ikke visste noe om. Jeg skulle forelske meg – føle at kjærligheten skapte en ny dimensjon. Kjenne på noe jeg ikke har kjente før. Ømme blikk, naken hud, og ord jeg ikke har tatt i min munn.

Men nå kjenner jeg til alt sammen. Jeg har opplevd det, og godtar at den tiden aldri kommer igjen. Godtar at kroppen og tankene har forandret seg med den nådeløse tiden.
Hvorfor ser hun på meg og smiler sitt unge smil? Hva ser hun i øynene mine? Kanskje hun ser noe jeg ikke ser? Jeg skyver den tanken til siden og ser ut av vinduet der landskapet forsvinner bak meg sammen med tiden.

Om noen minutter ankommer toget Oppdal stasjon. Hun reiser seg, og spør meg: ”Kan du hjelpe meg med bagen min? – den er så tung.” Jeg våkner fra transen. ”Selvfølgelig” sier jeg, og hjelper henne. Jeg kan kjenne den søte parfymen som minner meg om henne jeg elsket for mange tiår siden.

”Takk skal du ha” sier hun og smiler. Plutselig gir hun meg en klem. ”Du er snill.” Toget stopper og hun går av. Hun forsvinner ut av mitt liv for å skape sitt eget. Kanskje hun skal besøke sin store kjærlighet? Kanskje hun har en som venter på henne der ute på perrongen?

Jeg må videre i mitt liv. Møte min verden slik den er. Men jeg kommer aldri til å glemme hennes blikk.