Det med å skrive dagbok er ikke bestandig så enkelt. Hver dag må man sette seg ned – skrive noen ord om hva dagen har inneholdt. Hvis man tenker seg godt om er det mange ord som kan brukes. Mange nyanser, mange vinklinger på hvordan man opplevde de små og store hendelsene. Det er spennende, givende, og ikke minst oppbyggende.

Man blir bevist på hva livet har å tilby i de timene døgnet består av. Tenker vi over det? De store hendelsene er lett å huske, men hva med de små? Hva med de som vi ser som dagligdagse? En selvfølgelighet?

Det kan være et smil, et håndtrykk av vennlighet, eller et blikk av frykt. Små ting vi ikke tenker over, men som kan settes ord på. Det er hendelser man bruker store ord på som går inn i livets historiebok – inn i dagboken man blar i når glemselen er et faktum. Da er det bare de store ordene som står der. De små er ikke med – de er glemt for alltid.

Hvorfor er det slik? Hvorfor stiller jeg i det hele tatt det spørsmålet Det er ingen vits i det, men jeg gjør det uansett. Det er derfor jeg skriver dagbok. Få med meg de små tankene som former banale spørsmål. Som for andre virker dumme, ja rene idiotien.

Men hva skjer hvis jeg deler denne teksten med andre? Vil de tro at jeg er en idiot, eller en gjennomtenkt person som tenker de tankene ingen andre tenker? Det får være opp til hver enkelt.

Jeg skal ikke dømme, men jeg er jo et menneske som tror – ja, i enkelte situasjoner tror feil. Feildømme. Men det er menneskelig. Men en ting er sikkert: Jeg må tro det beste, selv om det er vanskelig.

Så ligger man i sengen for å sove noen timer. Noen timer med ro før neste dags jobb er et faktum. De timene går fort. Sekundene tikker avgårde, og natten blir kortere for hvert minutt som går. Klokken skaper en viss angst for at morgenen kan bli tung. Tyngre enn man ønsker. Det er som om lærdommen ikke har hatt noen virkning. Hvor enkelt er det ikke å legge seg under dyna, og slippe det sanne marerittet hver morgen?

Det skal være lett i teorien, men det er så absolutt ikke lett. Men man må jo gjennomføre det. Kaste seg ut av sengen ett kvarter for seint, og at dusjen må skippes. Så stuper man ut skitten og utilfreds, mens sulten gnager. Matpakken ligger igjen hjemme, selv om den var smurt kvelden før etter alle kunstens regler.

Nei, det er ikke enkelt å sovne med disse tankene i hodet. Sette liv og helse på spill bare fordi man må opp kvart på seks, og at bussen går klokken seks. Hvem har fortjent dette? Hvorfor må mennesker med godt sovehjerte gjennomgå dette dag ut og dag inn fem dager i uka?

Det er ikke rart man legger seg seint. Man må jo forberede seg til neste dag. Psyke seg opp for å greie oppgaven. Da er det bare å si: God morgen – etter hvert. Det er jo noen timer igjen å sove.

Dagen er over. Det er mørkt. August er snart over. Utrolig hvor fort den har gått. Nå er den snart over, og sommeren er på hell. Det er så rart hvordan dagene går om sommeren. Vi venter på at solen skal gjøre dagene lyse og varme. Vi teller dem. To fine dager denne uken. Hvor mange blir det i de neste ukene? Slik tenker vi, og vips, så er sommeren over, og sommerferien er historie. Alt starter på nytt.

Feriepengene er for lengst brukt opp, og nå er det bare å brette opp ermene slik at man opptjener neste års feriepenger. Sånn går dagene. Ferien er over – det er det ingenting å gjøre noe med

Kanskje det ikke er så farlig? Kanskje det er like greit å komme i vanlig gjenge igjen? Ja, slik at man kan glede seg til neste års herlige sommerferie? Selv om høststormene er like rundt hjørnet kan vi jo tenke på det som kommer? Eller på de få dagene med finvær vi fikk oppleve? Det er i alle fall ingen vits i å surmule, og grave seg ned. Det er livet for kort til.

Verden stopper opp. Minutter føles som timer, timer som dager, og dagene blir en liten evighet. Ingenting skjer. Man sitter der passiv og prøver å tenke kreativt på hva dagen skal fylles med for at den skal bli meningsfull.

Ingenting skjer. ”Det er sunt å kjede seg fordi det blir så bedre etterpå” er det noen som sier. Det utsagnet er det vanskelig å tro på. Hvem i all verden kan mene noe slikt, når man sitter der uten tiltakslyst og ser tomt ut i luften, mens hjernen vrir seg for å finne på noe fornuftig å ta seg til?

Det virker idiotisk. Det virker helt meningsløst å kjede seg, selv om noen sier det er sundt. Mange gjør det, og mange kommer til å kjede seg i all framtid. Men det er vel ingen trøst når man sitter der og tvinner fingre, mens blikket ser ut i tomme luften.

Kanskje det er like greit å legge seg? Sove bort dagen, så man kan håpe på at det blir bedre når man våkner? Eller hjelper det å gå seg en tur? Sette seg på et svaberg å se utover fjorden, mens man fundere på hva som skjer neste dag? – eller noen timer for den saks skyld.

Er det ikke rart? Når man sitter der på svaberget gjør man faktisk noe – ja, uten at man tenker over det.