Det er så lenge siden jeg skrev noen ord. Hvordan kan jeg skrive når ordene mine ikke kan beskrive inntrykkene? Grufulle hendelser der uskyldige mennesker ble drept, ja, utslettet. Unge mennesker som hadde framtiden foran seg, som nå er revet bort for alltid.

Ordene ble kvalt av sorg og sinne. Hvordan kan noe slikt skje? Hvordan kan et menneske greie å gjennomføre noe slikt?

Man kan tenke det, ville det, men hvordan gjøre det? Det er ikke til å tro. Men slik er virkeligheten. Den grusomme virkeligheten vi ikke trodde kunne skje her. Men nå har den kastet seg over oss.

Men det er ikke til å fatte. Ord virker så fattige – ja, de kan ikke beskrive det som har skjedd. Men vi må prøve å sette ord på hendelsene de siste ukene, og ikke la hatet få ta overhånd – da har vi tapt ordene, tankene, og kjærligheten.

Vi må videre – jeg må videre. Skrive nye ord som forteller fremtidens historier, men også fortidens. Det kan være vanskelig, men nødvendig. Han som ville skade sjelen vår har tapt. Han knuste i stedet seg selv.