Dagene går. Verden er i konstant forandring. Når får vi ordene igjen? Når ser vi at livet tross alt går videre? Inntrykkene har preget oss. Sterke følelser har satt sine dype spor i et folk, som ikke ville tro at en slik tragedie ville ramme. Men tragedien ble en realitet, og hele Norge ble en krigssone.

Men livet vil gå videre. Vi må se at det finnes muligheter selv om alt det vonde har satt sine spor – livet er der; der framme hvor mulighetene, håpet sprer sitt lys, og solnedgangen blir et tegn på at en dag er forbi – en ny ligger der og venter.

Skal det være slik? Hvorfor skal vi vente på at det gode skal seire over det vonde, og at mennesker med onde hensikter skal prøve om vi virkelig elsker? Hvorfor skal noen være så feige at de dreper mennesker som ikke vil drepe?

Rosehavet sier oss noe. De rosene som blir et minne om tapte liv. Liv som kunne ha sprunget ut i full blomst, men døde som knopper. Det er feigt. De skulle ha levet, men fikk ikke oppleve fruktene av sin livsglede.

Det eneste vi kan gjøre; er å minnes – minnes de som ikk ér mer, men lever i hjertene våre for alltid.