Verden stopper opp. Minutter føles som timer, timer som dager, og dagene blir en liten evighet. Ingenting skjer. Man sitter der passiv og prøver å tenke kreativt på hva dagen skal fylles med for at den skal bli meningsfull.

Ingenting skjer. ”Det er sunt å kjede seg fordi det blir så bedre etterpå” er det noen som sier. Det utsagnet er det vanskelig å tro på. Hvem i all verden kan mene noe slikt, når man sitter der uten tiltakslyst og ser tomt ut i luften, mens hjernen vrir seg for å finne på noe fornuftig å ta seg til?

Det virker idiotisk. Det virker helt meningsløst å kjede seg, selv om noen sier det er sundt. Mange gjør det, og mange kommer til å kjede seg i all framtid. Men det er vel ingen trøst når man sitter der og tvinner fingre, mens blikket ser ut i tomme luften.

Kanskje det er like greit å legge seg? Sove bort dagen, så man kan håpe på at det blir bedre når man våkner? Eller hjelper det å gå seg en tur? Sette seg på et svaberg å se utover fjorden, mens man fundere på hva som skjer neste dag? – eller noen timer for den saks skyld.

Er det ikke rart? Når man sitter der på svaberget gjør man faktisk noe – ja, uten at man tenker over det.