Så ligger man i sengen for å sove noen timer. Noen timer med ro før neste dags jobb er et faktum. De timene går fort. Sekundene tikker avgårde, og natten blir kortere for hvert minutt som går. Klokken skaper en viss angst for at morgenen kan bli tung. Tyngre enn man ønsker. Det er som om lærdommen ikke har hatt noen virkning. Hvor enkelt er det ikke å legge seg under dyna, og slippe det sanne marerittet hver morgen?

Det skal være lett i teorien, men det er så absolutt ikke lett. Men man må jo gjennomføre det. Kaste seg ut av sengen ett kvarter for seint, og at dusjen må skippes. Så stuper man ut skitten og utilfreds, mens sulten gnager. Matpakken ligger igjen hjemme, selv om den var smurt kvelden før etter alle kunstens regler.

Nei, det er ikke enkelt å sovne med disse tankene i hodet. Sette liv og helse på spill bare fordi man må opp kvart på seks, og at bussen går klokken seks. Hvem har fortjent dette? Hvorfor må mennesker med godt sovehjerte gjennomgå dette dag ut og dag inn fem dager i uka?

Det er ikke rart man legger seg seint. Man må jo forberede seg til neste dag. Psyke seg opp for å greie oppgaven. Da er det bare å si: God morgen – etter hvert. Det er jo noen timer igjen å sove.