Det med å skrive dagbok er ikke bestandig så enkelt. Hver dag må man sette seg ned – skrive noen ord om hva dagen har inneholdt. Hvis man tenker seg godt om er det mange ord som kan brukes. Mange nyanser, mange vinklinger på hvordan man opplevde de små og store hendelsene. Det er spennende, givende, og ikke minst oppbyggende.

Man blir bevist på hva livet har å tilby i de timene døgnet består av. Tenker vi over det? De store hendelsene er lett å huske, men hva med de små? Hva med de som vi ser som dagligdagse? En selvfølgelighet?

Det kan være et smil, et håndtrykk av vennlighet, eller et blikk av frykt. Små ting vi ikke tenker over, men som kan settes ord på. Det er hendelser man bruker store ord på som går inn i livets historiebok – inn i dagboken man blar i når glemselen er et faktum. Da er det bare de store ordene som står der. De små er ikke med – de er glemt for alltid.

Hvorfor er det slik? Hvorfor stiller jeg i det hele tatt det spørsmålet Det er ingen vits i det, men jeg gjør det uansett. Det er derfor jeg skriver dagbok. Få med meg de små tankene som former banale spørsmål. Som for andre virker dumme, ja rene idiotien.

Men hva skjer hvis jeg deler denne teksten med andre? Vil de tro at jeg er en idiot, eller en gjennomtenkt person som tenker de tankene ingen andre tenker? Det får være opp til hver enkelt.

Jeg skal ikke dømme, men jeg er jo et menneske som tror – ja, i enkelte situasjoner tror feil. Feildømme. Men det er menneskelig. Men en ting er sikkert: Jeg må tro det beste, selv om det er vanskelig.