Så er denne dagen over. Mange dager har gått. Faktisk så mange dager at vi ikke kan fatte det. En liten uendelighet av dager, timer, minutter, og de korte sekundene. Vi kan høre dem tikke. De små sekundene tikker – blir til de dagene vi ikke kan telle.

Et menneskeliv blir bare ett sekund i den enorme mengden tid vi ikke kan måle. Det er ikke til å fatte, men det er slik. Tiden går ufortrødent videre. Den stopper ikke. Den nøler ikke, men tikker videre mot den uvisse fremtid vi vet er der.

Fins det ingen fasit? Fins det ingen metode til å få svar på hvor lenge tiden varer? Når det siste sekundet har tikket, og tiden opphører? Når den siste dagen ender, og neste uendelighet starter?

Nei, la oss ikke tenke på det. Tenk på det som er nå, og hvordan tiden blir brukt for å få en meningsfull tilværelse. La tiden gå slik den har gått i den lille evigheten som har vært. Det tikker sikkert en liten evighet med sekunder etter at dette er skrevet, men det tenker vi Ikke på. De kommer enten vi vil det eller ei.

Vi vil at alt skal leve evig, men hvor lang er evigheten?

Så er ferien over, og den er historie som alle de andre sommerferiene. Den første arbeidsdagen er et faktum. De dagene man kunne ligge lenge er definitivt over, og kroppen vil slettes ikke lystre vekkerklokka som durer i vei klokken halv sju. Det er umenneskelig!De deilige feriedagene tar brått slutt, og den nådeløse hverdagen sender en kropp i feriemodus ut til ulvene. Men hva kam man gjøre? Jo, godta de harde realiteter – kaste seg ut i det og godta den normale hverdagen.

Men vi liker det ikke. De ukene gikk jo så alt for fort. Hvorfor måtte de det? Tre fire uker virker som en liten evighet, men man finner fort ut at de raser av gårde. Før man vet ordet av det; er den første arbeidsdagen etter ferien et faktum.Da føler man at sommerferien er over før den har startet på alvor. Det spiller ingen rolle hvor mange uker man har. Hva er tre-fire uker i den store sammenhengen? En dråpe i havet, som er borte før kroppen har forstått at den faktisk har ferie.Nei, nå må vi slutte å være så negative. Vi har det jo godt i forholdt til hvordan de hadde før i verden. For hundre år siden var fire ukers ferie en uoppnåelig drøm, og feriepengene var ikke oppfunnet enda.

Da er det kanskje ikke så galt allikevel – eller?

Det er så lenge siden jeg skrev noen ord. Hvordan kan jeg skrive når ordene mine ikke kan beskrive inntrykkene? Grufulle hendelser der uskyldige mennesker ble drept, ja, utslettet. Unge mennesker som hadde framtiden foran seg, som nå er revet bort for alltid.

Ordene ble kvalt av sorg og sinne. Hvordan kan noe slikt skje? Hvordan kan et menneske greie å gjennomføre noe slikt?

Man kan tenke det, ville det, men hvordan gjøre det? Det er ikke til å tro. Men slik er virkeligheten. Den grusomme virkeligheten vi ikke trodde kunne skje her. Men nå har den kastet seg over oss.

Men det er ikke til å fatte. Ord virker så fattige – ja, de kan ikke beskrive det som har skjedd. Men vi må prøve å sette ord på hendelsene de siste ukene, og ikke la hatet få ta overhånd – da har vi tapt ordene, tankene, og kjærligheten.

Vi må videre – jeg må videre. Skrive nye ord som forteller fremtidens historier, men også fortidens. Det kan være vanskelig, men nødvendig. Han som ville skade sjelen vår har tapt. Han knuste i stedet seg selv.